Kia Sportage 2.0 MRDi mot Suzuki Vitara 2.0 V6

Først publisert i BIL 3 - 1997.

Jeg er i ferd med å legge bak meg storbyens grågule morgenteppe. Vinterkulde og vindstille har en egen effekt på Oslogryta – det er ikke leit å komme seg vekk fra byen. Kompasset er stilt i retning Norefjell, målsettingen er å kose seg med firehjulstrekk på sleaføre mellom brøytekantene. Denne gang er det to sjarmører som skal til pers. Vitara har jeg hilst på før, men siden sist har Suzuki gjennomført noen mindre endringer i dashbordet, og V6ern er oppgradert til fire overliggende kamaksler og 24 ventiler.

V6-motoren murrer godslig, og i jevn fart nærmer vi oss fjellet og sola. Underveis møter jeg kollega Jan Harry, som for anledningen ratter Vitara-konkurrenten Kia Sportage. Den har vært på det norske markedet et par år allerede, og har definitivt gjort seg bemerket. Den koreanske firehjulstrekkeren vil etterhvert bli satt sammen hos Karmann i Tyskland, men vårt eksemplar er av asiatisk opprinnelse. Prismessig har bilen falt gunstig ut på det norske marked – det merkes også på salgsstatistikken. Vitara ble landets suverent mest solgte «off-roader» i 1996. Sportage havnet på delt tredjeplass – bare Jeep Grand Cherokee skilte de to.

Inn med 4WD
Vi jobber oss oppover Eggedal, og slår ganske fort fra oss ønsket om å ikke bruke firehjulstrekket mer enn nødvendig. Det er et par minusgrader ute, men det er fortsatt åpne råk i Simoa. Holka ligger derfor tjukk på veien, og ingen av de to bilene oppfører seg særlig pent. Sportage er definitivt den verste av de to i så måte – kombinasjonen bakhjulsdrift og dekk som egner seg best til terrengbruk fører til at Jan Harry får flere svettetokter enn strengt nødvendig. Jeg føler meg bedre skodd i Vitaraen, men det er likevel såvidt glatt at vi tar en rask stopp for å bytte bil og legge inn firehjulsdrift.

Vel plassert i Kia Sportage blir forskjellen mellom de to bilene tydelig. Sportage har et nokså moderne utseende med personbilpreg – den minner om en høy, bredskuldret stasjonsvogn. Innvendig er det lyst og trivelig, og de store setene har god støtte alle veier. Bare så synd at setene er så harde. Førermiljøet er ellers ikke særlig spennende, men det er funksjonelt.

Til tross for et moderne utseende både inn- og utvendig virker hverken motor eller drivlinje særlig moderne – i alle fall ikke sammenlignet med Suzuki Vitara. For å veksle mellom to- og firehjulsdrift og høy- og lavgear bør bilen helst stå stille, men sjalting kan under enkelte betingelser også foregå i fart. Kia definerer dessuten automatisk låsing av forhjulsnavene slik at man faktisk må rygge for å låse dem opp igjen.

Kantete design
Sportage ser moderne ut – det er en karakteristikk jeg ikke uten videre vil bruke på Vitara. At designet tiltaler mange er det liten tvil om, men det kantete og litt klumpete karosseriet er ikke akkurat noen nyskapning. Vår testbil er også lakkert på en måte som var mote for ti år siden – hjulbuelistene og dørenes nedre del er lakkert i sølv, resten har en mørk blåfarge. Interiøret er nokså mørkt, og bilens høye, smale form bidrar til at det ser trangere ut i en Vitara enn det egentlig er. Dashbordet er heller ikke spesielt moderne, og spesielt midtkonsollen er uryddig. Setene er dessuten smale, og sitteputen er for kort til å gi god lårstøtte.

Men med det er kritikken av Vitara slutt. For under panseret har Suzuki plassert en nydelig liten V6-motor, og i vår testbil er den koblet sammen med en firetrinns automatkasse som også fungerer perfekt. Riktignok bør man stoppe bilen før reduksjonsgearet legges inn, men det er også alt. Resten går nemlig av seg selv – og er det ikke nettopp det man ofte forventer av en ny bil?

Vi fortsetter vår ferd oppover dalen, og sørger for noen avstikkere på mindre veier. I bomveibakkene fra Eggedal over mot Noresund settes de to bilene på skikkelige prøver – det er bratt og svingete, men snøen under er forholdsvis trå. Da skiller ikke dekkene like mye som tidligere på dagen. Jeg må jage Vitaraen oppover – den har hverken effekt eller dreiemoment nok til å klare bakkene på lave turtall. Svingene kommer tett oppover dalsiden, alt fra åpne, lange svinger til krappe, lite oversiktlige hårnåler. Vitara er høy og smal, og Suzuki har ikke funnet frem hverken de stiveste fjærene eller demperne til Vitara. Komfortabelt under normal kjøring, men under disse forholdene kan medpassasjerer fort bli ganske sjøsyke.

Sportagen har adskillig mer dreiemoment på lave turtall, men motoren går hardt under akselerasjon og belastning. Men den takler derfor de fleste svingene uten Suzukiens slitsomme sjalting. Koreanerne har lykkes med styringen i Sportage, og det relativt lave tyngdepunktet kombinert med sportslig stiv fjæring og demping er det derfor fornøyelig å jobbe seg gjennom svingene. Gearskiftet kunne med fordel blitt mer presist, men det er ikke verre enn at vi kan leve med det.

Krevende bremser
Begge bilene har ABS-bremser, men på Sportage virker de kun på bakhjulene. Derfor må sjåføren selv sørge for at forhjulene ikke blokkeres i kritiske situasjoner. Stabiliteten blir dessuten så som så i de fleste situasjoner på glatta – det skulle ikke store rattutslaget til før vi måtte jobbe intenst for at bakenden ikke skulle overta styringen.

Norsk lovgivning setter heldigvis sterke begrensninger for ferdsel utenfor offentlig vei, men det innebærer samtidig at vi ikke fikk kjørt en skikkelig terrengtest av de to bilene. En ting er i alle fall sikkert – begge bilene har både evne og vilje til å takle en unormalt kronglete hyttevei. Og det er nettopp til dette bruket at Vitara og Sportage har sine største fordeler. Sportage er den største bilen, og har et adskillig bedre baksete enn Vitara. Bortsett fra at bilen mangler ABS-bremser foran og kollisjonspute for forsetepassasjeren har den et fornuftig og rikholdig utstyrsnivå – dette blir bilen man kjøper med hjernen. Men hjertet vil ha en Vitara. Den har en fjæringskomfort, motor og drivlinje som ikke står tilbake for noen «off-roadere» som er langt større og dyrere – og den har faktisk et større og mer praktisk bagasjerom enn Sportage. Prisen taler til fordel for Sportage, men Vitara blir likevel mitt førstevalg denne gang.

LES VIDERE:
- Priser og tekniske data