Bak rattet på nok en konseptbil

Det er de som påstår at Citroëns gule, og da mener jeg gul, konseptbil fra Frankfurt, bærer spor i seg som forteller om den neste Picasso. Hvis så er, må det være interiøret det tenkes på – og, hva skal vi si, bortsett fra fargen på instrumentene: det var vellykket.

På tross av skyteskår høyde på sidevinduene, var det masse glass i taket og stort volum innvendig som ga en strålende romfølelse. Men til gjengjeld var glasset over instrumentene fargelagt med olje som inspirasjon. De så ut som falmede celluloid plater på dashbordet til en 60 år gammel amerikaner.

Selvfølgelig går det ikke an å snakke om kjøreegenskaper i en bil som denne. Den er bygget for å gjøre én jobb: se litt dramatisk ut. Og det hadde designerne, under ledelse av Mark Lloyd, virkelig klart. Alt fra den enorme fronten til den kraftfulle hekken – det hele godt hjulpet av 20-tommers hjul, gjorde at bilen var blant perlene i Frankfurt.

I bevegelse bekreftet den faktisk inntrykket. Alt for ofte viser en konseptbil seg å være best som et statisk monument, denne gjorde seg godt dynamisk også.

Kjørbar, men…
Men bilen var også bygget for å kunne kjøres. Både for reklamefilmer og for at en håndfull utvalgte journalister skulle kunne sette seg bak rattet og prøve selv. Nå er jeg redd de fleste av mine kolleger mistet poenget her, og syntes bilen både var ukomfortabel og at den hørtes som om den skulle dette fra hverandre.

Sannheten er at Emmanuel Lafaury, som har en fortid både fra Matras satellitter og fra sports- og racerbilene til Hommel, hadde satt opp denne bilen som en ren racerbil.

Bremsene tikket som på en FIA GT bil, dempingen var hard, det var få lyddempende bøssinger mellom opphenging veioverflate og fører, og det hjalp heller ikke at servostyringen meldte avgang.

Den var med andre ord meget morsom å kjøre på den trange testbanen, og selv om vi ikke var oppe i de 180 som Emmanuel lovte oss, var det opplagt at denne bilen ble bedre jo fortere det gikk.

Det var altså morobiten. Alvorbiten ligger i at det tar nok ikke lang tid før en del av bilens design-grep blir overført på nye produksjonsmodeller. Og viser derved at Citroën fortsetter sin målbevisste ferd i retning av å bli noe for seg selv igjen.