Strutsen og andre kloke dyr
Strutsen stikker som kjent hodet i sanden når den vil fjerne seg fra ubehagelighetene. Den har lang hals og lite hode – og sannsynligvis øyne som ikke lett blir såre av et rusk eller to. Vi mennesker kan gjøre dette litt bedre tilpasset oss. Å sette seg i en krok, lukke øynene og putte en pekefinger i hvert øre gjør samme nytten. Men felles for strutsen og det isolasjonssøkende menneske er at problemet neppe har gått over når man igjen trekker hodet opp av sanden, eller åpner øynene og trekker pekefingrene ut av ørene. Hvorfor jeg hyller det forholdsvis eksotiske dyret strutsen? Jo, for av og til minner det meg om norske politikere. De klarer nemlig av og til å demonstrere på strålende vis at de ikke har peiling på forsyningsveiene i samfunnet, altså det vi beskriver med ordene infrastruktur og logistikk. Den nye registreringsavgiften på lastebiler mellom 3,5 og 7,5 tonn er et godt eksempel på at det ikke akkurat hersker stor kunnskap om infrastruktur og logistikk – eller kort og godt transport, på godt norsk – i politiske kretser. Det har vært vitset mye om norske pensjonisters utflytting til Spania. Vi har også begreper som skatteflyktninger og utflagging. Det har vært den alminnelige oppfatning at det er det norske skatte- og avgiftsnivået som ene og alene har gitt norske nordmenn denne voldsomme inspirasjon til å flytte til et annet land, hvor skatten er lav, solen skinner og vinen er billig. Og at lønnsnivået har vært bedriftenes viktigste årsak til å ønske en rask flukt fra fedrelandet. Men ifølge Norsk Logistikkbarometer, som finansieres av DHL Express Norge, er det flere norske bedrifter som er misfornøyd med veinettet enn med skatte- og avgiftspolitikken. En av fem bedrifter vurderer utflagging eller har allerede flagget ut av logistikkhensyn. Virksomhetene mener fortsatt at landtransport er den viktigste transportformen, og de gir klart uttrykk for at de ikke er tilfreds med den samferdselspolitiske satsingen på veinettet. 57% av respondentene i undersøkelsen vil ha hovedveinettet bygget ut. Nå skal man ikke lete så veldig grundig for å se at det norske stamveinettet har sine klare begrensninger. Et par turer frem og tilbake mellom Østland og Vestland i et vogntog bør gi minner for livet for en politiker uansett partitilhørighet. Men istedenfor å skaffe seg kunnskaper om hvordan landets forsyningsveier faktisk fungerer er det mer beroligende å sette seg i en krok med øynene lukket og en pekefinger i hvert øre. Hadde halsen vært lenger og hodet mindre kunne man stukket sistnevnte i sanden. Husk vernebriller. Artikkel fra www.firmabil.no URL: |