Zaha Hadids rullende egg

Jeg har fortalt deg om Zaha Hadid før. Dette århundres, og det forriges, kanskje største arkitekt. Sist jeg nevnte henne hadde hun tegnet den praktfulle nye fabrikken til BMW i Leipzig.

Siden da har jeg blant annet sett det enorme bordet hun tegnet for Established & Sons (Møbelmessen i Milano i april) og kjørt forbi hoppbakken i Bergisel.

Dama er genial. Det har også Guggenheim i New York slått fast – de har akkurat nå en retrospektiv utstilling om denne meget levende personen. Der vil du kunne se at hun har gjort det meste som kan kalles design, ikke bare hus.

Men du ser ikke bilen hennes der - for den er nå flyttet til London. Sammen med hennes London-gallerist, Kenny Schachter som hadde et kjempeparty for henne da utstillingen åpnet i New York. Som holder på å bygge et London-hus, dit han skal flytte galleriet sitt, som er tegnet av henne. Og som foreslo at siden hun hadde gjort nesten alt, var det på tide at hun også gjorde en bil.

Så da dukket dette forslaget opp. Foreløpig bare en mock-up, asymmetrisk front, skarpe geometriske former, som er varemerket hennes, og en god porsjon funksjonalitet. 

Som for eksempel en hekk der det ene bakhjulet er festet, som trekker seg inn i bytrafikk for at bilen skal ta mindre plass. Men som strekker seg ut for å gi lenger akselavstand og bedre stabilitet når vi er ute på landeveien.

Nei da. Det er ikke første gang. Renaults prototype Zoom (Matra-utviklet, 1992) var heller ikke verdens første med denne ideen.

Siden Hadid er vegetarianer med en viss sans for at kloden skal overleve, inneholder forslaget selvfølgelig hydrogendrift, og bruk av lett nedbrytbare, eller resirkulerbare, materialer.

Z-Car heter prosjektet, og da planene kom tok Schachter det med til GTM som er en av de beste, og mest seriøse bilbyggesettbyggerne i England.

De bruker samme 3D design software som Hadids studio, så det var en smal sak å omsette tegningene til konkrete koordinater som han så tok med seg til Sveits der et modellverksted laget denne 1:1 mock up’en.

Neste skritt for Schachter, som riktignok samler på klassiske biler men som er mer vant til om omgås Picassoer eller Miroer i rammer, er å ta den med til venner i Østerrike, der den skal bygges opp til en kjørbar prototype. ”Og hvem vet”, sier han, ”kanskje finnes det penger slik at vi kan sette den i begrenset produksjon”.

Vær sikker på at dette er et prosjekt vi skal følge tett.