Klassisk lakk, høy jålefaktor

Legende?

Den dag i dag aner jeg ikke hvem Ingvar Carlsson er, enda jeg hvert eneste år leser om at han var fabrikkfører for Mercedes-Benz i 70-årene, og at han grunnla et firma som skulle foredle Mercedeser for ca. 20 år siden.

For hvert eneste år er det et eller annet ved disse folkenes biler som gjør meg litt nysgjerrig, og som gjør at jeg peller opp en katalog (Katalog? I år var det en 40 siders stor-format bok med stive permer omhyggelig pakket ned i en forgylt eske!) og i hver eneste katalog leser jeg om denne Ingvar, og hvert år glemmer jeg å sjekke opp i referanse-litteraturen.

Han kan umulig ha vært en fører som etterlot et evigvarende positivt inntrykk hos de høye herrer i det som en gang het Daimler Benz.

For da hadde han sikkert fått lov til å beholde stjernen på de bilene han bygde om og solgte videre.  Men den grusomme Pegasusen de bruker i stedet viser at dette er ikke et produkt med original-produsentens velsignelse.

Hvorfor aner jeg ikke, Pagani får for eksempel beholde stjernen på motoren sin og SsangYong er vel fremdeles ”powered by MB?”  For også Carlsson leverer et arbeid som virker solid nok og som ikke burde gjøre skam på opphavet. 

Klassisk

I hvert fall var det kvalitet over det som fanget oppmerksomheten i år, den spesielle to-farge lakkeringen av noe som opprinnelig var en CL. På mange måter en helt klassisk linjeføring for to-farget i femti-årene.

Bortsett fra at den nå var omvendt. På Jaguarer eller Bentleyer eller franske overklassebiler hadde lakk-kunstnerne laget en svak nedoverlinje fra fronten nedover mot bakhjulet, der den plutselig steg i en markert kurve over bakhjulene, for å følge karosseriformen.

På årets Carlsson, modellen het Aigner CK65 RS Eau Rouge for enkelthets skyld, var tofarge-behandlingen omvendt. Her lå den markerte kurven over forhjulene og så fikk vi en svakt stigende linje opp mot hekken. Både elegant, originalt og særdeles iøynefallende. Spesielt i svart/hvitt, som på det utstilte eksemplaret.

Eksklusiv

Boken fortalte at denne spesielle modellen var begrenset til 10 biler world-wide, men fargekartet bakerst viste 12 forskjellige kombinasjoner.

Så dersom informasjonen stemmer vil det være to av disse som aldri vil bli benyttet. 

Kanskje de i stedet vil dukke opp på modellbiler i 1:43 skala.  De fortjener å bli bevart for evigheten, de ubenyttede også. (For dem som er imponert av slik: de fem lakklagene som avsluttes med ett lag klarlakk tar mer enn en uke å gjennomføre!)

Skreddersøm

Resten av bilen er også full av særpreg. Mekanisk kan det nevnes at V12-motoren nå er på 700 hk, nesten 100 mer enn i AMG-utgaven. Carlsson bygger egne komponenter til det adaptive fjæringssystemet.

Hjulene er også Carlssons egne, split-felgene er denne gangen, for en gangs skyld, vesentlig lettere enn de lette Mercedes-felgene.

Og interiøret er signert det ene navnet på modellen. Aigner er et München-firma som i de siste førti årene har stått på nivå med de beste italienske leverandørene når det dreier seg om luksus-accessoirer i skinn. Interiøret var overveldende, akkurat på grensen til å bli tacky, men det holdt akkurat.

Og hvis noen lurer på hva Eau Rouge i modell-navnet betyr, kan jeg ikke komme på annet enn at det er hentet fra en av de mest berømte svingene på den klassiske Spa-Francorchamps racerbanen. Men hvorfor aner jeg ikke. Kanskje det var der Ingvar Carlsson avsluttet sin Mercedes karriere med en spektakulær avkjøring?

Jeg må forsøke å huske på å sjekke opp dette en dag.