Galibier i frihet
Tre timer varte friheten for Bugatti Galibier. Nå er den tilbake i et fangehull, hvem vet hvor? Som jeg fortalte: da Volkswagen-gruppen hadde sin store dampveivals-øvelse mandag kveld, kvelden foran pressedagene i Genève, var Galibier en av de bilene som ble fremført for et ganske stort publikum. LES VÅR REPORTASJE OG SE BILDENE HER Et par tusen journalister, og et begrenset utvalg representanter for Volkswagen-gruppen og deres importører. Så begrenset var akkurat den delen av selskapet at ikke en gang presseansvarlig for Bugatti i Norge fikk være med. Men vi andre så den. Vi så at Franz-Josef Paefgen, Bugatti-sjefen, tok løs Panerai klokka fra dashbordet og transformerte den til en av verdens dyreste armbåndsur. Det eneste andre instrumentet i bilen er en kombinert sak som viser hastighet og hvor mange krefter som brukes. Men vi så også noen enorme greier. Nå forsøkte jeg ikke skritte opp akselavstanden, og lengden er garantert på Maybach-nivå, oppunder seks meter. Med glimrende kontroll på overflatene, men det hjalp ikke for dette var for schvært. Alt for massivt. Ikke et mål er oppgitt, og jeg burde ha husket å lese av dekkdimensjonene i hvert fall, for ut fra det burde en gammel modellbygger klart å skalere opp resten av bilen så jeg kunne fortalt deg høyde og sporvidde på millimeteren, men jeg klarte ikke det en gang. (Egentlig var jeg alt for opptatt av å komme av gårde til en mye hyggeligere Mini-middag). Sannheten er også at jeg regnet med at siden de viste bilen mandag aften, ville den også stå på Bugatti-standen på tirsdagen. Det kan du tro – ikke antydning. Derfor vet vi altså ikke særlig mer enn vi visste før: Fra et hemmelig studio (”det tror jeg ikke jeg har lov til å si” sa en god VW-designkompis, da jeg spurte hvor Bugatti-tegnerne egentlig holdt til) forsøker Achim Anscheidt (Volkswagen Magellan blant annet) å skape verdens mest eksklusive, elegante og kraftfulleste firedørs bil i verden. Fremdeles kalles dette et konsept som selskapet bruker for å vurdere fremtiden. Det er ikke mange flere Veyron som skal bygges nå, før den produksjonslinjen skal legges ned. 250 pluss er solgt, det hele skal slutte på 300. Og Franz-Josef Paefgen forsikret salen at de første tilbakemeldingene fra potensielle kunder og opinionsledere hadde vært veldig positive. Det vi fikk vite under lanseringen, var at her er en rekke avanserte materialer kombinert på en veldig avansert måte. Karbonfiber og aluminium inngår i en rekke allianser her, det hele toppet i en Atlantic Black kulør som gjorde livet til et mareritt for de tilstedeværende 15.000 fotografene. Pressemeldingen som fulgte med forteller om den torpedo-aktige følelsen som ble bygget inn allerede i Ettore Bugattis Type 35 og som påstås fortsatt å finnes i Veyron, og igjen i speilet her. Akkurat den ser ikke jeg. Men den sentrale ryggraden som starter ved toppen av hestesko-grillen, og ender som en slags rørleggersprekk, ser jeg. Spesielt er den imponerende over panseret, som gjør at motorrommet er dekket av et høyre og et venstre panser, hengslet på midten. Det løftes opp slik at det står som en hanekam dersom du skal fylle på spylevæske. Her benyttes også W16 motoren på 8 liter og med totrinns overlading. I denne installasjonen er altså motoren langt foran, og står på langs. Denne utgaven er også utviklet som en flexi-fuel motor, og kan gå på hvilken som helst etanol-blanding du finner ved noen europeiske pumper. Det lille vi så av interiøret virket gørrkjedelig. Redusert til det minimale – ikke en bok i bokhyllen hadde nesten vært en relevant bemerkning. Fire luksus-lenestoler, omgitt av ved og død ku. To små instrumenter på den ene veggen, og at det var et ratt der kunne like gjerne vært fordi man lekte seg med et avansert konsollspill, som fordi dette var en bil. At Galibier er navnet på et av de tøffe passene på Tour de France er jeg med på, men hvor Bugatti Automobiles S.A.S. har det fra at Galibier også var navnet på noen av de tøffeste Type 57-utgavene, skjønner jeg ikke. Det var navnet på noen av de slappeste 57-modellene, mener nå jeg. Tøffere enn Stelvio, tøffere enn Atalante, tøffere enn Atlantic – aldri. Men jeg har jo aldri skjønt hvorfor Veyron heller. Jeg skal ikke påstå at jeg er målgruppen, men dersom jeg ble spurt, ville jeg nok svart, ”Nice try, men helst ikke. Takk”. Artikkel fra www.firmabil.no URL: |