Vi skriver 2010 og selv om ikke ting ble helt slik man fantaserte om på sekstitallet, er det jammen meg fortsatt en del ting å forundre seg over.

 

De fremsynte trodde vi skulle fly rundt med bilene våre, og spise piller i stedet for mat.

 

Men alle disse visjonære spåmenn så ikke for seg at vi skulle heve bilene våre noen centimeter, klinke på plast for å få dem til å se tøffere ut. 

 

Alt dette for å lure folk til å tro at vi har biler med drift på alle fire hjul, mens det altså bare er en bløff.

 

Til tross for at likhetene er mange, er det også helt klart forskjeller mellom de to bilene i denne duellen.

 

Volvoen har først og fremst fokus på det komfortable og ikke minst på sikkerhet. XC60 er på mange måter blitt en slags showcase for hva det SvenskTyskAmerianske bilmerket faktisk har bygget mye av sitt moderne liv på.

 

I en BMW derimot forventer vi at det skal være sportslig - man er rett og slett villig til å gi slipp på en del komfort for å oppnå den opplevelsen det er i en bil med god styrefølelse, bakhjulstrekk og fin balanse.

 

En annen forskjell er prisen. Snaut 60.000 kroner skiller på basisprisen, men når ekstrautstyrslisten er ferdigplukket har denne forskjellen steget til rundt 90.000 kroner.

 

Dette er nok litt mot normalt, for BMW-kunder pleier å plukke godt i skuffen – og vår testmodell var nok litt mer nøktern enn gjennomsnittet.

 

 

Volvo har gjennom mange år utviklet en stil på sine biler som kan karakteriseres som nordisk. De knappene som finnes er store og tydelige, mens resten av førermiljøet preges av «ordning och reda».

 

Man får en følelse av at interiøret er utformet av en komité, veldig funksjonelt, men kanskje litt kjedelig. Setene er av kjent Volvo-kvalitet, men litt av funksjonen har gått på bekostning av designen, skinnet er nemlig så glatt at man føler at man sklir litt.

 

Lengdereguleringen på rattet får pluss. Det er mye å gå på, noe som gjør at det er lett å finne en god sittestilling for så godt som alle. Støynivået i Volvoen er lavere og mer behagelig enn i duellanten.

 

Inne i BMWen er det mørkere og mer førerorientert. En relativt tung clutch og fastere girbevegelser etterlater ingen tvil om hva man kjører.

 

Funksjonaliteten er forbilledlig hos BMW – dette er tysk på sitt beste. Interiøret preges av få knapper og et ratt som er tykt og godt og holde i.

 

Setene i vårt testeksemplar var ikke av det beste BMW har å tilby. Det er litt av prisen å betale, eller snarere – ikke å betale, for å velge en bil med lavt utstyrsnivå.