Bilene i denne testen er av typen du kjøper mer til tross for, enn på grunn av.

 

Noen vil rett og slett bare ha denne type biler, helt uavhengig av at det fører til at de blir utropt som miljøsvin, politisk ukorrekte eller rett og slett blir sett på som ignorante.

 

La oss være ærlige, all erfaring tyder på at det alltid er noen som gjerne vil dyrke frem litt god gammeldags ignoranse – da er dette et helt naturlig bilvalg.

 

Det å kjøpe en Porsche Cayenne eller en Range Rover Sport er litt som å påføre seg en seriøs tatovering.

 

 

Folk vil nødvendigvis kikke litt ekstra på deg når du ruller inn foran butikken – selv om de har sett det før.

 

Samtidig er det fullt mulig å forstå at enkelte synes dette er det optimalt tøffeste. Det er stille, superkomfortabelt og du har mer enn tilstrekkelig med krefter tilgjengelig.

 

Dessuten sitter du bokstavlig talt høyt hevet over de fleste – tungt, digert og svært. Egentlig trodde vi at vi hadde kjørt vår sist test av disse dinosaurene.

 

Så kom bilen med potensial nok til å få salige Ferdinand Porsche til å snu seg i graven. Da lot vi oss friste til å rulle ut et par andre monstre - og lot oss nok både skuffe og litt motstridende imponere.

 

 

Det å slippe en dieselmotor ned i en Porsche er tydeligvis ikke noe Wendelin Wiedeking eller noen andre av gutta i Stuttgart synes er noe å være overvettes stolt av.

 

Ikke så mye som en kromstripe eller noe merke varsler om at dette er noe annet enn en hvilken som helst Cayenne.

 

Vi snakker om et merke som riktignok har traktorer på samvittigheten, men som gjennom mange år har bygget opp et varemerke som har vært synonymt med superanvendelige sportsbiler av svært god kvalitet.

 

Men alt har sin tid – selv ikke Porsche er immun mot endrede tider – diesel er det første – snart får vi også se en hybrid.

 

Strengt tatt burde Cayenne hatt diesel helt fra begynnelsen – det vil selvsagt alle Porsche-purister protestere på, de vil si at diesel ikke er drivstoff for en Porsche – men da glemmer de muligens at det er sin egen tank de fyller.

 

Dessuten glemmer man at ikke bare er dette en SUV som veier rundt to tonn – den deler også plattform og mange deler med Volkswagen Touareg. Så om noen kødder med historien til Porsche, er det snarere Cayenne – mer enn hva den går på. 

 

 

Cayenne har fått sin 240 hesters dieselsekser fra nettopp Touareg. Den gir bilen en dimensjon den ikke har hatt tidligere – for ikke å snakke om rekkevidde.

 

Mens du i en Cayenne Turbo kan risikere å måtte stoppe etter rundt 40 mil for å fylle bensin, kan du med dieselen legge bak deg 100 mil før tanken må fylles. 100 er også tallet antallet liter det er plass til på tanken.

 

Enda bedre er måten dreiemomentet kler denne bilens vekt. Selv om akselerasjonstallene er omtrent identiske med utgaven med V6-bensin – gjør det fabelaktige dreiemomentet at det oppleves som langt mer brutalt og mer velfungerende.

 

Dermed har du fått en bil som trekker godt fra 2000 omdreininger, det fører til færre gearskift og mindre stress fordi du ikke trenger å vente på en nedgearing når du skal foreta forbikjøring eller andre aktiviteter.

 

 

Alle bilene i denne testen må kunne beskrives som store. Når du sitter på førerplassen og kikker ut, er det to ting som slår deg.

 

Formene på forskjermene er definitivt Porsche-DNA, og dette er en særdeles bred bil. 1.93 centimeter er massivt – og det krever litt tilvenning når du sniker deg gjennom bygatene.

 

Det er imidlertid ute på landeveien Cayenne hører hjemme. Trolig er Cayenne den eneste SUVen som virkelig kan sies å ha en presis styrefølelse.

 

Faktisk kan du kjøre overraskende friskt på svingete veier uten å føle at bilen er i ferd med å legge seg i svingene. Luftfjæringen gir deg gode muligheter til å tilpasse både dempingen og høyden på bilen til kjørestil og veier.

 

Setter du alt i sportmodus kan du kose deg ute på veien med Cayenne. Om du skulle ta et steg over grensene opplever du ikke noe annet enn en forsiktig understyring – sånn bare for å si i fra.

 

 

Setene i Porsche Cayenne er noe av det beste vi har sittet i. De har rikelig med justeringsmuligheter, men er først og fremst ekstremt godt ergonomisk utformet. Det er rett og slett en nytelse å sette seg bak rattet.

 

Det er ikke bare de foran som sitter godt, også i baksetet er det svært gode seter. Kvaliteten på knapper og øvrig interiør er upåklagelig.

 

Riktignok kan man se at denne bilen begynner å bli noen år gammel, men likevel er det godfølelsen som preger bilen. Med slektskapet med Touareg i minne, blir man neppe overrasket over å kjenne igjen enkelte detaljer fra Volkswagen, særlig noen hendler er umiskjennelige.

 

Plasseringen av knapper er logisk og oversiktlig. Tenningen sitter på klassisk Porsche-vis på venstre side av rattet. Etter å ha skrudd på lysbrytere et par ganger, i stedet for å starte motoren, venner man seg imidlertid greit til dette.

 

 

Posisjoneringen av dieselutgaven gjør at den egentlig skal gli på plass mellom en standard Cayenne og en S-utgave.

 

Norske priser gjør imidlertid at den blir den billigste Cayenne du kan kjøpe ny, 999.000 kroner pluss ekstrautstyr. Det er 140.000 kroner mindre enn en standardutgave med V6 bensin. Dermed blir dette definitivt det mest fornuftige valget - om vi kan bruke et slikt uttrykk om en bil som denne.

 

Det er flere usikkerhetsmomenter rundt det å kjøpe en ny Cayenne i dag. Det første er at prisene på disse bilene har stupt det siste året. Du kan kjøpe deg en bruktbil som har sunket godt over 50 prosent på noen få år. Samtidig vil nok dieselen holde seg noe bedre.

 

Det største ankepunktet er nok heller at en ny generasjon Cayenne er på plass neste år – og da vil trolig denne fort se gammel ut.

 

Samtidig vet nok de fleste som kjøper en bil som dette, så mye om investeringer at de forstår at dette ikke er den beste de kommer til å gjøre.