Det er fortsatt politisk akseptabelt å kjøre "SUV-light" - biler med lavere vekt og enklere 4WD-system enn de store, "ekte" firehjulstrekkerne.

 

At bilprodusentene fortsatt ser et marked for slike biler, og derfor utvikler og lanserer helt nye modeller, er Hyundai iX35 et eksempel på.

 

Den avløser Tucson, men kan knapt kalles koreansk, for den er utviklet ved Hyundais europeiske designsenter i Tyskland og produseres i Slovakia.

 

De to testbilene har flere fellestrekk. De er ganske like i form og utseende og veier like mye, begge har 136 hesters motor og sekstrinns manuell girkasse.

 

Begge har girskiftindikator som forteller deg at du bør sjalte opp eller ned for å kjøre mest mulig økonomisk.

 

 

Begge bilene kan sies å ha et «koreansk» førermiljø, i den forstand at det er brukt mye aluminiumblank plast, faktisk mest i Kuga.

 

Begge har oversiktlig dashbord og ryddige instrumenter, og dashbordet er forholdsvis høyt i begge bilene. Dermed får vi en følelse av å sitte lavt, selv om vi sitter høyere over bakken her enn i vanlige stasjonsvogner.

 

Sikten fremover hindres bare i liten grad av A-stolpene i begge to, og bilene har forbausende lik konstruksjon også når det gjelder en annen detalj: Sidevinduene smalner kraftig av bakover, og bakvinduet er forholdsvis lavt.

 

Derved blir sikten bakover noe dårligere enn i konkurrenter som Tiguan og Forester. 

 

 

Utvendig lengde skiller 3 cm i favør Kuga, mens rivalen har 4 cm lengre akselavstand. Større akselavstand betyr ofte bedre benplass i baksetet, og det bekreftes her – men samtidig har iX35 også absolutt størst bagasjevolum.

 

Bakseteryggen er delt 60/40, så lastevolumet er fleksibelt i begge to.

 

Hyundai har tilsynelatende det smaleste bagasjerommet, og det er riktig når vi måler ved gulvet, for hjulhusene stjeler plass. Men bare 15 cm over gulvet er bredden 22 cm større.

 

Når det gjelder volum som to-seter, altså med bakseteryggene nedfelt, er det ingen tvil om at iX35 byr på størst plass.

 

 

Hjuloppheng og fjæring ligger på den sportslige siden i Kuga, men byr likevel på meget akseptabel kjørekomfort både på vinterveier og bar asfalt.

 

iX35 ligger ikke langt bak, men komfortbegrepet omfatter ikke bare fjærings- og sittekomfort, men også støy.

 

Ved rattet i iX35 oppfattes støyen subjektivt som mer påtrengende enn i Kuga, spesielt i lave hastigheter – men desibelmåleren kan ikke bekrefte at det er tilfelle.

 

Det menneskelige øret oppfatter med andre ord støyen som skarpere. Dessuten har iX35 sjenerende transmisjonsstøy i hastigheter rundt 100 km/t.

 

 

Som vi har nevnt i tidligere tester, har Ford vært flinke til å kopiere mye av de glimrende kjøreegenskapene som vi kjenner fra Mondeo og Focus over til den firehjulsdrevne Kuga.

 

Styringen har best presisjon og gir best tilbakemelding fra underlaget. Kuga er sånn sett bilen for de kjøreglade, den har alt i alt de beste kjøreegenskapene så lenge vi holder oss på vanlig landevei, enten det er bar asfalt eller reale vinterveier.

 

Hjulopphenget på iX35 er ganske sportslig satt opp, men det hjelper ikke. Det er spesielt styringen som trekker ned vurderingen av kjøreegenskapene i iX35.

 

Dvask er et dekkende ord, og det gir seg utslag i at styringen er upresis rundt nullpunktet. På motorvei må kursen stadig korrigeres med små rattbevegelser.