Umulig å slippe unna

Nå vet jeg, hr. BilNorge-redaktør, at vi ikke har noen tradisjon for å blogge på BilNorge. Slipp allikevel til et unntak, for makan til avslappende ferie, med de mest utrolige innslag av motor og bil, har jeg aldri vært med på.

Planen var, ved hjelp av en velvillig Astra, å gjøre hele Vesterålen og Lofoten, fra Harstad til Å i korte, slappe strekk. Det var ikke der det glapp. Det var når det gjaldt forsettene om nix fag.

Det gikk gæærnt allerede i Mosjøen. En utrolig velrestaurert Shell bensinstasjon fra 30-årene sugde oss til seg. Her ser du Oslo-idioten som trodde at den Statoil-sponsede BP-stasjonen på Nøtterø var det eneste minnet i den gata.

Hvor feil går det an å ta? På høyde med Fauske, og nydelig tatt vare på av Sørkil Velforening, sto det to hyggelige damer og raket grus rundt en vidunderlig Esso-stasjon. Mens Mosjø-stasjonen hadde stengt i femtiårene, hadde denne betjent bilister langs Norges hovedfartsåre til langt oppi sekstiårene.

Overnatting på hotell i Harstad. Valget av herberge skyldes til en viss, sentimental, grad at sjefen der ikke er helt uinteressert i gamle biler fra Strømmens Værksted.

Men dersom det store seglet på utsiden hadde kommet opp litt tidligere, hadde nok denne gamle Ducati-kjøreren valgt andre senger. For jommen er ikke stedet inntatt av noe som heter Tour66USA som visstnok er autorisert av Harley til å pushe mc-turisme langs nedlagte landeveier i Amerika.

Det hele litt underlig. Inne satt det noen unge herrer og så skikkelig triste ut mens de prøvde å få i seg hver sin kjempekjøttstykke. De så omtrent like glade ut som de du ser på gamle malerier, utsatt for intens absinth-rus. Det er liksom ikke noen Danmarksbåt-begeistring over slikt nei.

Men enda mer fjollete ble det da vi oppdaget at The Boss, selveste sjefen, kjørte i forveien, foran turnebussen – en ganske strøken 66-modell – i, gjett hva!

Det burde selvfølgelig vørt en Corvette eller noe med virkelig rå muskler. Men nei! Her var det oransje firmaskiltet klistret på døra til en Porsche Boxster! Neste gang vi så den bilen, var Route 66 og Harley-skiltet tatt av.

Disse var, sammen med mer enn 500 andre ekvipasjer - de aller fleste på to hjul, men noen få sidevogner og noen hengere - på vei til Svolvær for et tre dagers langt Harley-i-Nord treff. 

Dette var ganske fjernt fra Hells Angels fraksjonen, kan man si. Men det var ikke bare forfinede disponenter heller. Vi fulgte med et hardcore følge på 20 gjennom et virkelig seriøst, døgnlangt regnvær på vei tilbake.

Kultur er viktig på slike motorfrie ferier.

Det første jeg møtte på i Trondenes Historiske Senter, etter å ha fått ny innføring i Snorres utrolig kompakte voldsromantikk (Asbjørn Selsbane og hans onkel var noen av gutta!), var en førkrigs BMW motorsykkel, ”dans son jus” som franskmennene sier, urestaurert, slik den var da tyskerne etterlot den.

Og i resepsjonen sto en flunkende ny, aldeles glimrende bok om flypionerer nord i Norge. Jeg ante ikke at Trygve Gran hadde fløyet fra Elvenes allerede i 1915.

Gunnar Bjørklund heter forfatteren og Alvin Jensvold har vært en glimrende illustratør. Bestill den rett fra museet, www.stmu.no, så støtter du lokale krafttak lokalt.

Boka fikk meg nesten til å gjøre om min for-alltid beslutning om aldri å besøke flymuseet i Bodø, som jeg fremdeles betrakter som et kultur-ran av dimensjoner.

Hadde de enda hatt en DC3, der hadde jeg kanskje vært fristet. Men den eneste DC3 i Norge – flytypen fyller nemlig 75 år i år, befinner seg på Torp og opereres av den glade gjengen i Dakota Norge.

Sist jeg så etter var det fremdeles 11 ledige plasser på turen til Airbus-fabrikken i Hamburg den 20. august. Sjekk opp www.dakotanorway.no.

Tenk hvis de også kunne få hjem LN-KLV, et gammel Norving fly som i mange år sto på taket av Frankfurt flyplass, men nå befinner i München, påmalt helt gale Swissair-farger.

Som du skjønner, en bok som fikk meg til å drømme. Men etter det ville jeg til Trastad, et sted som i gode gamle dager, da vi ikke skjønte så mye, kunne kalles et åndssvakehjem. Der ble kunstfag dyrket frem som terapi, og i dag er stedet en blanding av et museum og et galleri.

For to år siden så jeg en praktutstilling i Würth-galleriet i Schwäbishe Hall i Tyskland. Art Brut i beste forstand, slik Jean Dubuffet definerte det. Deler av denne utstillingen befinner seg forresten fremdeles på det førsteklasses Würth-Galleriet vi har rett utenfor Oslo, på Gjelleråsen.

”Neser lukter Tulipaner – Spesiell kunst av spesielle kunstnere” heter utstillingen. Man må ikke bruke Würth-produkter for å ha glede av den. Men det hjelper kanskje, du ser at deler av overskuddet går til noe meningsfylt.

Det var med den i bakholdet jeg entret Trastad (og enda er vi bare på Helgeland, har ikke truffet Lofoten!) og ble forholdsvis overveldet.

Men la meg bare nøye meg med de tre bildene jeg viser i bildegalleriet. En uhyre presis presentasjon av den globale bilbransjen i 2003, Pushwagner: Eat your heart out, men det var også to fantastiske togbilder som teknisk var på høyde med det beste Michael Turner har gjort – men med adskillig mer følelse.

Så var tiden endelig inne for Lofoten, og Lofot-museet i Storvågan. Jo visst ble det litt om væreieres store rikdommer og fiskerens karrige kår, men mer spennende var vel en kjempesamling gamle båtmotorer.

Glødehode og totaktere, påhengere av ukjent amerikansk opprinnelse, dampmotorer og en rekke gamle produsentnavn jeg helt hadde glemt bort. Sleipner, Marna, Sabb, FM. Et komplett motorverksted ødela ikke det heller.

I nydelige Henningsvær fant vi et nyåpnet galleri (som egentlig ikke skal åpne før i 2012) som het Caviar Factory.

Det skal settes i skikkelig galleristand av en familie som er kjent både som kunstsamlere og pietetiske hussamlere, og der inne fant vi, for den korte anledningen, blant annet bilder av Dolk og Pøbel.

Hvis du har litt peiling på gatekunst, og har en følelse av at Banksy, Swoon og 108 kanskje er noe du burde ha fulgt med på, bør du også vite at disse to fremdeles er blant Norges hotteste.

Selvfølgelig står de også i fare for å bli kurator-offere, main-stream og helt etablerte, men de hadde hatt et raid i Vesterålen for to år siden og gjorde greier på en rekke nedfallende hus i området.

Hvilket selvfølgelig inviterte til skattejakt. Vi fant vel 75 prosent av det de hadde gjort der, og - det kan jeg forsikre, det er bedre der det står, ute i naturen (eller i gata) enn på veggen.

Bor du i Oslo, vet du kanskje at en av de store stencils til Dolk, fremdeles står inne i Strøget, inn fra Torggata.

Vi passerte de to siste veggbildene tett inntil E10 forresten, jeg håper folk ser opp, de er ganske nydelige.

Men så ble det enda høyere puls. Fordi hos, av alle steder, Dagmars Dukke- og Leketøymuseum, så jeg den største samling Tomte-biler jeg har sett.

Denne delen av samlingen dreide seg egentlig om Anne-dukken, men Åsmund Lærdal i Stavanger, en pioner både på mykplast og vinyl, lagde også fantastiske modellbiler. Noen var ganske tro kopi av virkeligheten, andre var glitrende fantasier.

Og Lærdal fryktet at den slitesterke plasten skulle bremse etterspørselen. Han solgte 100 millioner biler før han ga seg med det! Går du inn på www.tomte.no vil du se at noen til og med har begynt å lage kopier av de originale eskene. Auksjonsprisene på disse ”lekene” er imponerende.

Et par andre glimt langs veien: Ikke langt fra nedkjøringen til Nusfjord, lå enda et av de mange, ultrafunky gamle funkis-fabrikkene. Nedlagt, lettere nedfallen. Fullstendig fravær av noe levende.

Der hadde noen slått opp en plakat over inngangen med Electric Blue Cafe. Antakelig ironi, men hadde noen klart å flytte den til en brygge, Tromsø, Trondheim, Bergen, Stavanger eller, for ikke å si, Oslo, så hadde den blitt sesongens club-hit. Tvert. Garantert. Men her var den bare trist.

Trist var ikke dassen på rasteplassen ved Akkarvik. Eller Serviceanlegg, som det heter på Vegvesenspråk.

Rasteplassen i seg selv var et syn, med benker og bord i granitt og betong, men det var potta som tok prisen. To taggete bygg i noe som så ut som ferdigrustede jernplater med innslag av stål.

Og innvendig: en blanding av det samme brune, rustfritt stål og blanke plexi-plater. Finere kan det vel ikke gjøres? Arkitektfirmaet ligger i Oslo, heter Manthey Kula og har virkelig forstått det med de skarpe Lofot-taggene. Perfekt reprodusert i husets profil.

Dermed var det tilbake til ferge og Svolvær, heldigvis via Stamsund.

Det første jeg så var et kjempegap bak en stor, ned-dogga glassrute. En kremgul – kan det ha vært noe fra Ford i sekstiårene tro – bil med panseret åpent. Det så ut som et praktfult dyr, klar til å bli matet. Jeg gikk ikke nærmere, jeg ville beholde illusjonen.

Men en svært trist, utendørs Cadillac, fra midten av 50-årene(?), gikk jeg rundt mange ganer. Den var ikke herpa, detaljene var på plass og interiøret så meget brukbart ut.

Hele bilen så faktisk ut som den var håp. Men samtidig sto den der, matt og sørgmodig, og så nesten ut som den helt hadde resignert. Den må da være klar til å bli reddet?

Hva mer? Ikke mye. Norge er fremdeles det beste billandet jeg vet om. I Hele Verden.

Nesten ikke trafikk, noen få utfordringer i form av bobilpasseringer og marginale klaringer – slike øvelser som får deg til å føle deg vel når de er gjennomført.

Masse plass og komfort i Astraen, nesten 3.500 km på under 14 dager, akkumulert snittfart 68 km/t (jeg trodde ikke det var mulig, men unngå Trondheim ved å kjøre til Røros fra Stjørdalen, og østsiden av Østerdalen er noe av forklaringen). Og under 0,5 liter diesel/mil.

Og jeg må tilstå at opprinnelig var jeg så innstilt på en bilfri bilferie, at jeg ikke engang sjekket hvor stor motoren var. Det vet jeg fremdeles ikke, men jeg vet at ferien fikk et meningsfylt innhold allikevel. Tross alt.