Dette er Pål Varhaugs bil

I ”gode gamle o.s.v.”, den gang Grand Prix virkelig var Grand og Formel 1 fremdeles var en gladiatorsport med vegg-til-vegg høydepunkter, hadde man også et par mindre racingklasser.

Logisk nok, den gang var det fremdeles noe som het logikk også i bilsporten, het de Formel 2 og Formel 3.

Formel 3 var så ned-på-jorda at i den klassen fant vi til og med norske førere. Formel 2 var derimot den klassen som matet førere opp i Formel 1. En krevende klasse, med andre ord.

Ikke så få av de som bygde biler for Formel 1 sørget også for å levere biler til de lavere klassene, til og med Ferrari har vært ivrig med her.

20 uoversiktlige år
Så, i 1985, kludret de det hele til med at den nye Formel 2-klassen, som var basert på de gamle Formel 1-bilene med 3-liters Cosworth motorer (uaktuelle for F1 nå som turbotiden virkelig var kommet), ble døpt til Formel 3000.

Det i seg selv var nok til at folk mistet interessen. Selv da man gikk over til uni-design Lola chassis og enhetsmotor fra Zytek og det hele begynte å bli litt spennende, var det veldig vanskelig å forstå hva det dreide seg om.

”Hvorfor kaller de det ikke Formel 2 da, hvis den er så innmari viktig” var gjennomgangsmelodien fra publikum den gang.

Back to basic
Så, i 2005, stablet man GP2 på beina, og da hadde man heldigvis publikum i tankene igjen – det er tross alt de som betaler for dette. Fantastisk reklamepakke rundt serien, man fikk plass til løp i forbindelse med F1-løpene og italienske Dallara bygde en bil som møtte alle krav.

For også her var vitsen av det var førerne som skulle konkurrere, ikke bilene, slik at alle deltok i den samme Dallara-bilen med de samme aero-mulighetene og med den samme 4-liters Mecachrome V8 motoren.

Serien ble en suksess med en gang og har allerede ført en rekke førere (de fleste av dem riktignok sønner av tidligere storheter) opp i Formel 1.

Det er nok å nevne navn som Grosjean, Kobayashi, Piquet, Senna, Hamilton og Rosberg for å antyde at serien har betydning for flere enn fansen. Og det er vel det vi håper på, at serien også skal gi vår egen Pål Varhaug adgang til den gjeveste klassen.

Generasjon tre
Man bestemte seg for at bilene skulle leve i treårs sykluser. Den første generasjonen varte til 2008, og nå er altså tiden inne for en ny generasjon igjen. Dagens nye 2011-modeller skal vare ut 2013. 

- Men vi så ikke etter max ytelse nå heller, sier Didier Perrin, teknisk overhode for GP2-serien.

- Riktignok er den nye bilen litt raskere enn forgjengeren, men det vi virkelig har jobbet med er for det første at vi fortsatt ønsker å gi publikum masse verdi – det har vi gjort ved å gjøre forbikjøring enklere. Og for det andre har vi jobbet med bilens handling.

- Paradoksalt nok må vi få den til å bli vanskelig å kjøre, for det er bare på den måten vi får skilt de virkelig gode førerne fra de andre.

Derfor gikk alle sammen faktisk tilbake i historien for å sjekke hva det var med 2005-bilen som hadde sørget for bedre og morsommere løp enn 2008-modellen hadde.

Grundig analyse
Hos Dallara gjorde de en kjempeanalyse og kom selvfølgelig frem til at det var aerodynamikken som gjorde forskjellen. Og dermed støtte de på et problem med en gang, for det er et klart formål å bygge biler som likner på Formel 1-bilene.

Det vil med andre ord si svære vinger foran, høye og smale bak, og dermed mistet de ganske mye nedtrykk bak. Det ble løst ved at de snudde eksosen, slik at den nå slipper ut høyt oppe.

Dermed kunne man finne plass til en mye større diffusor for å skape litt ekstra marktrykk bak, men det igjen gjorde dels at skjørtene forsvant, men – enda viktigere – det ga større muligheter for teamene til å sette opp bilene forskjellig.

Mange muligheter
For selv om dette i prinsippet er identiske biler med identisk drivlinje, er det store muligheter for mekanikerne til å sette opp bilene individuelt. 

Den aggressive diffusoren gir god effekt nesten uansett hvor høyt bilen står over bakken, og her er det mekanikerne har større muligheter enn før til å få bilene tilpasset den enkelte fører og den enkelte bane.

Nå er det for eksempel meget mulig å eksperimentere med en mykere fjæring bak, for å øke grepet under akselerasjon. Og forskjellen på over- og understyring blir meget lettere å demonstrere med de nye mulighetene.

De nye bilene er konstruert etter sikkerhetsstandarden til Formel 1 fra i fjor. Nå viser det seg at det var så mye reserve bygget inn i den gamle 2008-generasjonen, slik at uten veldig store modifikasjoner kunne de lagene som ønsket det bygge om sin gamle bil til nye spesifikasjoner. Enda et eksempel på hvordan serien jobber for å holde utgiftene i sjakk.

”Brød og sirkus”
Men det sier også litt om hvor publikumsvennlig man ønsker dette skal være, at blant de delene som er standard for årets modell er detaljer som kamera over førerens hode - i veltebøylen, kamera på frontvinge, og et kamera på cockpitkanten som fanger opp førerens hode.

Karosseriet er helt nytt i forhold til 08-generasjonen, den gamle Mecachrome-girkassa er byttet ut mot en sekstrinns Hewland, og – for å gjøre samrøra med Formel 1 komplett – dekkene er Pirelli hele veien. 

Siden dimensjonene også er de samme som for F1 betyr det at GP2-bilene kan kjøre på rene Formel 1 dekk, hvilket vil gi de aktuelle førerne enda mer erfaring som er relevant for deres neste stasjon.

 Uansett hvor mye førerklasse dette skal være, er det opplagt at teamene kan gjøre mer med bilene i år enn før. Og det er ganske klart at det vil ta tid før de har alle mulighetene klart for seg.

Derfor er det ikke bare pilot Varhaug som er interessant i år, men også i en større grad enn før, de som skrur – og DET er nytt i år.

Spesifikasjoner Dallara GP2/2011

Mål (inkl. veltebøyle med kamera): 5065 x 1800 x 1072 mm (LxBxH)

Akselavstand: 3120 mm.

Vekt: 688 kg (inkl fører).

Motor: Mecachrome, V8, 4 liter, ingen kompressor

Elektronisk motorstyring: Magneti Marelli Marvel 8 med datalogging og alt periferiutstyr.

Ytelse: 612 hk v/10.000 o/min. 500 Nm v/8000 o/min.

Levetid: 4000 – 4500 km mellom hver komplette overhaling.

Karosseri: Kevlar.

Monocoque: Karbon/aluminium

Aero-deler: Karbon – alt bygget hos Dallara.

Girkasse: Hewland, 6 trinn, elektro-hydraulisk styrt fra manualer under rattet.

Clutch: AP Racing.

Styring: Ikke servo, skrue og snekke, XAP ratt med dashbord, display for depot-tjenester, og manualer for gir og clutch.

Tank: FIA standard Premier FT5 fuel cell, 125 liter.

Opphengning: doble whishbones i stål. Pushrod til doble dempere og torsjonsfjær foran, skrufjær bak. Justerbar bakkeklaring, toveis justering camber og toe in foran, fireveis bak. Justerbare Konidempere. Justerbare krengningshemmere foran og bak.

Bremser: 6-stemplet Brembo monobloc over Hitco carbonskiver, med Hitco carbon-klosser.

Hjul: OZ Racing magnesium-felger. 13x12 front, 13x13,GP2-spesifikke Pirelli dekk.

Full FIA F1 sikkerhetsstandard på utstyr, inkl. Lifeline, el-operert, brannslukker.

Prestasjoner:

0-100 km/t: 2,9 sek.

0-200 km/t: 6,6 sek.

Toppfart: 332 km/t (med Monza aero-pakke)

Max bremsedeselerasjon: 3,5 g.

Max sideveis akselerasjon: +/- 3,9 g.