Volvos dronning fyller femti

Stilig er kanskje et riktig uttrykk. Den opprinnelige P1800 – antagelig enda bedre enn den var den gangen, parkert nøyaktig der den var parkert for 50 år siden da den debuterte for pressen.

Og huset den var parkert foran, hadde nesten heller ikke forandret seg på disse årene, Fars Hatt, et hotell i Kungälv, like utenfor Göteborg, var arena den gang – akkurat som nå.

Det beste var at en rekke av de som var med den gang, også var med nå. Og pussig nok, bilens designer, Pelle Petterson – senere kjent som båtdesigner og OL-seiler, blant mye annet, møtte mange av disse folkene som hadde fått bilen på hjul for første gang.

Da det endelig ble besluttet å bygge, var Pettersons design allerede flere år gammelt, og selv hadde han funnet seg andre oppgaver her i livet.

Et litt spennende norsk intermezzo akkurat her. Jeg spurte Pelle hva Jan Wilsgaard syntes om P 1800, og han svarte at han hadde ikke peiling. Det tror jeg på, for de gangene jeg spurte Wilsgaard om det samme, var han komplett uinteressert.

Mannen var jo tross alt den suverene designsjefen hos Volvo, med mesterstykker som Amazon bak seg. Her var han jekket ut av en guttunge med et prosjekt som ikke fulgte en eneste av Volvos vanlige spilleregler.

Verdens første?
Først da bilen skulle moderniseres og ES-utgaven ble skapt – verdens første Fast Estate? - kom Wilsgaard og hans folk inn i bildet. Den bilen ble et 100 prosent Göteborg-produkt, og den snakket han gjerne om.

Akkurat det var imidlertid ikke en av historiene i går. Men det var nok av andre og, egentlig, når jeg hørte på mange av de historiene veteranene fortalte rundt bordet, virket det igjen som om ingen egentlig visste hva man skulle med denne bilen.

Om ledelsen egentlig forsto hva man holdt på med, var det mange som tvilte på – husk Volvo den gang var Amazon, og merkevaren var allerede i ferd med å bli meislet ut som solid og trygg og pålitelig.

Testbenk
Men på den annen side, når Rune Fritsby sitter og forteller om hårreisende testførsøk på landeveiene rundt Baden Baden, med bremser som ikke holdt, og disse nymotens radialdekkene som separerte, er det åpenbart at denne spydspiss toseteren akselererte en utvikling som de andre Volvo-modellene fikk glede av, lenge før de egentlig skulle hatt det som ble spin-off fra P 1800.

Skivebremser, for eksempel, eller bensininnsprøytning.

Og når Gøsta Vallin – noen påstår han er over nitti, og det er mulig det er sant, mannen ble ansatt hos Volvo i 1947! Men det virker allikevel helt utrolig – sitter og spør kammeratene om de husker den gangen BMW ville kjøpe…, eller han snakker om turen med den svarte Mercedes 180 … skjønner du både at disse folkene har hatt vanvittig mye moro, og at det fremdeles er fragmenter av bilhistorien som helst ikke bør fortelles videre.

Soft sport
Nå var det ikke meningen at dette skulle bli en hardcore sportsbil. Det var mer ”soft sport” a la Mercedes 190 SL man siktet mot, så da journalistene fra Teknikens Värld møtte opp på dagen for den første korte prøvekjøringen med en Porsche Super 90 og gjorde en sammenligning, ble Volvo mugne. Det var ikke slike biler som var konkurrentene.

Mannen bak den finten, Ola Johansson, ble senere en av PR-toppene hos Volvo, og var også til stede på festen.

De første 6000 eksemplarene ble bygget hos Jensen i England, og flere av Volvo-folkene som var med på fødselsdagen, hadde vært med der. Helge Castell, for eksempel, kvalitetssjef, hadde hatt svært mye å fortelle engelskmennene, fikk vi høre.

Og historiene om hvordan de kjørte biler sønder og sammen på den engelske MIRA-testbanen (som fremdeles også eksisterer), gjør at man nok en gang undrer seg over at bilen i det hele tatt finnes.

Godt dokumentert
Samtidig med feiringen kom en massiv bok om P 1800, som blant annet inneholder omfattende intervjuer med de som var med den gangen. Den er kommet ut på det utmerkede Trafik-Nostalgiska Förlaget og er en bok du kommer til å få en omtale om her senere.

Men dette er, i motsetning til mange, en bok jeg virkelig kommer til å lese, før jeg forteller videre om den. Og ikke bare det – dette er en bok som jeg gleder meg til å lese.

Dersom den byr på den samme tonen som jeg opplevde på gårsdagens mimrefest, vet jeg at jeg kommer til å like den.