Minner fra helte-tiden

I fjor var redaktør Pettersen på Michelins Challenge Bibendum-arrangement i Rio de Janeiro, og jommen klarte han ikke å grave opp en lokal, obskur racerbane.

Det er slett ingen grunn til at vi skal være noe dårligere, spesielt ikke fordi Avus-banen var noe av det mest hårete noensinne. Blant annet verdens raskeste racerbane i nesten tre årtier.

La oss først fastslå at du finner fremdeles store rester av banen. Den ligger vegg i vegg med messeområdet i Berlin, og dersom du tror at den bydelen heter Avus, tar du ganske feil. Banen var nemlig en Automobil-Verkehrs- und Übungs-Straße, derav navnet.

Som sådan ble den grunnlagt allerede i 1907, av Automobilclub von Deutschland, som mente det var smart for industri og bilførere å ha noe å trene seg på. Så de la opp til en ambisiøs rute på nesten 20 km gjennom Grünewald-skogen.

Noen klassisk racing-form hadde den ikke. Her var det to lange strekninger, parallelle og på en armlengdes avstand, forbundet med en trang sving i sør og en videre sving i nord.

SE SKISSE AV BANEN PÅ WIKIPEDIA

Prosjektet stampet og stampet, og ikke før Hugo Stinnes, finansmann med store interessert i transport, stål og biler, tok grep, ble banen ferdig og kunne åpne i 1921.

Første gang det ble arrangert et Grand Prix der var i 1926. Og det var slett ikke noe grand prix, det bare het det, og ble vunnet av Rudolf Caracciola i en sportsbil fra Mercedes.

En eneste gang har det vært et VM-løp på denne banen, det var i 1959 og ble vunnet av Tony Brooks i en Ferrari. Med rundt 230 km/t i snitt, var dette det raskeste F1-løpet noensinne.

Men noen Avusrekord var det ikke. Den ble nemlig satt av Hermann Lang i 1937. Det var eneste gang de enorme Sølvpilene fra Mercedes og Auto Union kjørte på denne banen, som da hadde fått en fantastisk dosering - bygd opp med murstein – i nordenden.

De 260 km/t han kjørte med, greide ikke racerne på Indianapolis å slå før det hadde gått nesten 30 år.

Avus fikk aldri noen glorie, slik som Nürburgring. Det var aldri noen skikkelig store løp som gikk her, med mindre du kaller landeveisløp på sykkel, maraton og 50 km kappgang under sommerolympiaden i 1936, for store løp. De fant nemlig sted her.

Banen ble stadig kortere, ved at sørsvingen kom nærmere svingen i nord.

Tidlig på 1960-tallet rev de ned doseringen etter at Jean Behra døde da hans Porsche RSK kom over kanten. Selv om det var en slags racing på landeveien som utgjorde Avus helt til for 15 år siden, var det aldri noe som lignet på de hårete gamle dager. 

I dag kan du komme opp i fjernsynstårnet like ved og se ut over Avus og oppdage at på tross av hva tegningene som regel viste, var ikke de to parallelle veiene helt rette.

Du kan se ned på det som var Checkpoint Bravo og slå fast at historien om at Avus ble kappet over av Muren, og at det var derfor det ble slutt på racing der, er bare tøv. Så nær var ikke kommunist-grensen.

Du kan lure deg over en sterkt trafikkert motorvei og sette deg på de gamle tre-tribunene som nå er fredet. Og du kan rote deg bort til hotellet som heter Avus, og se opp på det gamle kontrolltårnet, som fremdeles står der velbevart.

Og som et konkret minne, kan du klappe på en stor bronsestatue som står der hvor den ene enden av doseringen i sin tid befant seg.

Max Esser heter kunstneren, og det er ikke noen av bilheltene som er bevart for evig tid her, men to andre som om mulig hadde enda mer hår på brøstet.

På to hjul rundt den ”dødsveggen” må ha krevd sin man. Her ser vi Ernst Henne på en BMW, så vidt foran Ewald Kluge på en DKW i praktfull 30-talls stil.