Goodwood som skulpturpark

Nok en gang kunne man beundre, eller på annen måte reagere på, årets Goodwood-verk utført av Gerry Judah.

Født i Calcutta for 60 år siden, og det er kanskje litt uklart hva vil skal kalle ham. Billedhugger, skulptør, maler, designer. La oss samle oss om begrepet kunstner.

Og, etterhånden fast inventar hos Lord March på Goodwood. Hver gang Festival of Speed arrangeres nå, så står det en enorm – hva skal vi kalle det, installasjon? – på plenen foran Goodwood House.

Og siden det er Judah som har fått det hele i stand kan vi vel kanskje ikke akkurat kalle ham upartisk når han sier at ”etter min mening er Goodwood det eneste stedet der det virkelig spennende, eventyrlig, skulpturarbeidet nå skjer på dette nivået”.

Det er i hvert fall det eneste stedet det mekkes så svære installasjoner med en eller annen bil som tema. En gang hvert år.

Det er mulig jeg har glemt noen, men han har i hvert fall gjort slike ting for Ferrari, Porsche, Audi, Mercedes, Renault, Ford, Rolls-Royce, Honda, Toyota, Land Rover og Alfa Romeo, og nå var det faktisk Jaguar igjen.

Det var femtiårsdagen for E-typen som nå skulle markeres med noen schvære greier – og resultatet ble faktisk morsommere enn det har vært på lenge.

Ikke minst fordi denne gang har han ikke brukt virkelige biler, men han har brukt sin virkelige fantasi for å lage en virkelig skulptur.

For eksempel var Alfa-greia hans i fjor noen røde bøyde rør, der du i endene fant et par gamle konkurransebiler, en P2 og en 8C Competizione. Bilene var kunstverk i seg selv, men de blir ikke mer kunst fordi de hektes opp i et imponerende 44 tonn tungt og 32 meter høyt stativ.

At Audiene i 2009 så ut som de skulle imitere Red Arrows, og ta av rett til himmels, ble jeg heller ikke veldig begeistret for, og at Land Rover arrangementet fra 2008 veide 120 tonn og besto av 3415 deler montert sammen med 4890 bolter, etterlot en sterk følelse av “hvorfor det”?

Men se på denne Jaguaren. Her har han hentet mer enn 500 kilometer stålrør, diameter 1200 mm og kuttet, skåret og filt og sveiset og boltet og fått det til å bli en ganske spennende presentasjon av det man fremdeles påstår at Enzo Ferrari kalte “verdens vakreste bil”.

At den veier like mye som 135 E-Types – 175 tonn - får ikke hjelpe, jeg syns den er flott allikevel.

Og i motsetning til tidligere års, der bilene etter hvert måtte skrus ned igjen, kan denne forsette å leve i sin rolle som skulptur. Siden det var Jaguar som var “kunden”, skal vi vel ikke se bort fra at den i fortsettelsen kan pryde noen av Jaguars anlegg.

Eller kanskje Ratan Tata, som i realiteten betalte for den, tar den med hjem, tilbake til India. Da vil i hvert fall Judah kunne si at ringen er sluttet.