Pininfarina - litt mer enn Ferrari

- 82 års historie med eksellent Pininfarina design ble også speilet i den nye, fantastiske Ferrarien, F12 Berlinetta.

Slik åpnet Pininfarina sin Genève-presentasjon, og fortsatte. - Den er et resultat av samarbeidet mellom Pininfarinas designere og Styling Senteret i Maranello.

Alle som påsto at de visste noe, sverget på at det var ikke en eneste Pininfarina-strek i den nye Ferrarien, og at her hadde vi italiensk industripolitikk på et underlig nivå igjen.

På godt og vondt
Samma det. Ingen er i hvert fall i tvil om at Pininfarinas konseptbil til årets Genève, Cambiano heter den, er et 100 prosent Pf-produkt. På godt og vondt.

Vondt, fordi den ikke var spesielt spennende som design. Stor, diskret og ganske pregløs.

Godt, fordi den viser at Cambiano ikke bare betyr at «vi endrer oss» men også er navnet på den lille byen der Pininfarinas tekniske senter, Pininfarina Studi e Ricerche, ble opprettet for 30 år siden.

Det er fort gjort å glemme at Pininfarina kanskje er like mye, om ikke mer, engineering enn ren design, det er ikke få komplette prosjekter de har gjennomført.

Og det er nok noe av det de ønsker å minne om når de viser Cambiano her. For vel er den stor og luksuriøs og komfortabel og forfinet og sportslig, og alt det andre som hører med, men den er også en spennende teknisk prestasjon.

En pluss to
Og så får vi glemme at de forsøker å fortelle oss at denne bilen er en direkte etterfølger av Florida II, en konseptbil fra 1957 som i mange år var Battista «Pinin» Farinas favoritt. Det er åpenbart blitt så viktig å fortelle om røtter.

To dører på den eneste siden, en på den andre, er ikke spesielt oppsiktsvekkende, men gjør det enklere for selskapskjolekledde modeller å bevege seg inn og ut av bilen, spesielt når to-dørs siden er uten midtstolpe.

Bruk av lys, som om designerne var lysdesignere på verdens store scener, er heller ikke spesielt oppsiktsvekkende, men forteller i det minste litt om hva vi kan vente oss i vanlige biler.

Og for folk som er interessert i interiør-materialer er denne bilen veldig spennende. Bilen har en like naturlig plass på møbelmessen i Milano som på bilutstillingen i Genève.

Melk og stolper
Materialer der melk er råstoff, vil sikkert vekke stor interesse, både positiv og negativ, blant fotform-fraksjonen.

Det er også masse tradisjon i bruk av tre, for her samarbeides det med et selskap som heter Riva (ikke båten) som bruker materialer hentet fra 12 meter høye stolper som nå hives på dynga. Nydelig interiør blir det av det.

For virkelig å jåle det opp og dra linjene bakover, Pininfarina har fått Bovet, sveitisk urprodusent fra 1822, til å mekke dashbordklokka som kan demonteres og brukes som armbåndsur. Ikke sensasjonelt nytt, men mindre vulgært enn Bugattis.

Men hvis vi skal se på det tekniske, og der er det mye spennende, kan vi jo begynne med dekkene. De er spesielt fremstilt av Fate.

Av hvem?

Fate er Argentinas største dekkprodusent og er kanskje veldig gode. Men dette minner litt om femtiårene da belgiske Englebert betalte Ferrari store penger for at han skulle bruke deres dekk. Det ble ingen suksess. 

Men nå er i hvert fall Fate satt på kartet.

Men det er når det kommer til drivlinjen at vi kan se både fremover og bakover. Bakover, fordi det er mye som stammer fra det gamle Ethos-prosjektet til Pininfarina (der norske leverandører også var sterkt ikke i bildet)

El-bakgrunn
Vi snakker altså veldig elektrisk, og Pininfarina kan selvfølgelig lekse opp et helt kompani elbiler de har foreslått. De mest konkrete er vel Bolloré som nå er i produksjon og en del av et stort fransk bildeling-program

I Cambiano har Magneti Marelli vært en sterk partner, med fire motorer i hvert hjørne som hver gir 60 kW, men som kan levere 150 ved spesielle anledninger. 600 kW totalt med andre ord – når man ønsker.

Intrikat elektronisk kontroll som sørger for alt av dynamisk sikkerhet, inklusiv ABS-lignende prestasjoner.

Så har de fulgt Jaguarsporet og bruker en 50 kW mikroturbin som ekstra energikilde, for å lade nesten tomme batterier. Range Extender heter dette andre steder. Bilen møter med andre ord Euro 7, når den måtte dukke opp.

Hi-Tech
Batteriene kommer fra FAAM og ligger mellom setene, og bak, skikkelig hi-tech spesifikasjoner. Det betyr også forholdsvis moderat vekt, slik at det hele ikke kommer over 1700 kg en gang – så her snakker vi god Pininfarina lettvekts-konstruksjon.

Det påstås at chassis-folkene også har gjort en god jobb, at bilen er veldig hyggelig å kjøre, og at den har ganske pompøse prestasjoner. 275 km/t og 4,2 til 100 – men det originale er at den kan settes opp til å være rampete.

I tillegg til Snow, Sports og Eco – og hva de heter alle disse kjøremodusene, kan den også settes opp til «drifting». Da settes diffbremsen ut av funksjon, og du kan selv regulere splitten mellom front- og bakaksel. 

500 x 200 x 136 cm, rampete som en hyper rallybil, høres litt anarkistisk ut. Vi applauderer.

Andre mål er bagasjerom på 450 liter, for eksempel, eller en svingradius på 12,3 meter.

Chassiset er bygget av karbonfiber og aluminium og i den veterane, men fremdeles glimrende vindtunnelen, ble bilen målt til en luftmotstandskoeffisient på 0,28.

På ren batteridrift sies det at den kan klare 205 km etter ECE15 kjøresyklusen. Mer spennende er 46 km med konstant 250 km/t.

Vanlig opplading vil ta 6 timer, men 50 liter diesel til turbinen gir den en total rekkevidde på mer enn 800 km. Etter kjøresyklusmål avgir den 45 gram CO2/km og NOx er på 0,05 gram.

Imponerende nok, men vi vet ikke mer om hvem som egentlig tegnet F12 Berlinetta!