Smart dragster

Langt inne i en mørk korridor i en Automechanika-hall, som egentlig er stappfull av kinesiske salgsboder på 4 kvadratmeter, sto det noe jeg først ikke skjønte hva var.

Så begynte jeg å ane konturene av en Smart. Og så gikk teppet opp: en skikkelig dragster.

Og så viser det seg at egentlig var denne dystert svarte bomben lakkert rosa, og ble kjørt, og kjøres fremdeles av en dame som heter Yvonne Kirschner. Og her er det selvfølgelig en historie bak.

Hennes mann, Roger, driver et firma som blant annet jobber med ettermontering av katalysatorer.

Jeg er ikke sikker på at katalysator var den mest fremtredende komponenten på den show-bilen han pleide å reise rundt på tyske bilstevner med, for å drive reklame for sine tjenester og produkter.

Da dreide det seg nemlig om en jet-bil der turbinen produserte tilsvarende 10.000 hk. På kvartmilen hadde han 420 km/t ved utgangen, og han gjorde den på litt over seks sekunder. 

Men det var ikke farten og tiden som var det viktigste – det var dramaet rundt dette ildsprutende monsteret.

Men fruen syntes ikke det var noe morsomt, hun kjedet seg. Så far satte rakettbilen på museum, bygde seg en 3.500-hesters V8 dragster, og kjøpte en Smart til kona. Ikke en hvilken-som-helst Smart, men en med ambisjoner om rett-frem-på-raskest-mulig-tid Smart.

At den var rosa var selvfølgelig morsomt en stund, men Yvonne Kirschner ville tas på alvor, så ikke bare ble bilen svart, den ble også bygget på videre.

Ut med motoren der bak, inn med en Suzuki Hayabusa på passasjerplassen. 200 hester var selvfølgelig ikke nok, så en turbo med metanolinnsprøytning måtte til – resultat 454 hester.

Men siden en original Smart er ganske handicappet av sine få centimeter mellom for- og bakhjul, når målet er å kjøre snorrett, rett frem, ble hele understellet også byttet ut. Det eneste denne Smarten har felles med en butikkmodell nå er plastplatene som definerer karosseriet.  

Fremdeles er den riktignok liten og fremdeles har den kort akselavstand, men selv om den veier såpass mye som 800 kg er hun oppe i mer enn 200 km/t når kvartmilen er unnagjort.

Og vi kan trygt slå fast at hun kjeder seg ikke lenger.

Og som et lite PS tar jeg med et par bilder av en annen bil som sto på Uni-Fit (det er det katalysatoren heter) standen. Tom Winters nydelige Super Pro etanolfyrte dragster.

Hva katalysatorer og biler som dette har med hverandre å gjøre, vil jeg helst ikke vite. Men moro er det sikkert.