Mer lys enn skygge i Detroit Del 1

Jeg husker hvor godt jeg likte Mark Binellis artikler i Rolling Stone om Detroit. Det var i 2009, da hele den amerikanske bilindustrien holdt på å gå på trynet, og måtte reddes av skattepenger.

Mark Binelli var journalist, basert i New York, men oppvokst i Detroit. Så han pakket, omhyggelig med ikke å ta med seg verdisaker, og gjorde en glimrende reportasje som var bygget opp rundt glitteret på bilutstillingen som han sammenliknet med all møkka utenfor.

Timingen var genial, den økonomiske krisen begynte å merkes for alvor, i bilbyen Detroit bedre enn de fleste steder, den var jo ikke akkurat befolket av de mest privilegerte.

Og hans beskrivelse av et samfunn i raskt sammenbrudd, med tragiske skjebner, økende kriminalitet, tomme lokaler etterhvert store nok til å kunne romme hele Paris og den komplette håpløsheten, skrev han som en lags oppskrift på en apokalypse som var så nær at leseren kunne ta og føle på den.

Glimrende stoff. Men det er synd han ikke lot det bli med det. For det ble ikke bedre av at han fikk seg en leilighet der og begynte å jobbe på en bok.

Den er kommet ut akkurat i tiden til Detroit-utstillingen 2013 og heter The Last Days of Detroit, Motown and the Collapse of an Industrial Giant.

Timingen gjør at på en måte er ringen sluttet, men de som har lest denne boken på flyet over på vei til bilutstilling (som nå kan feire 25 år som «Internasjonal»), og som så ser seg rundt (hvis de har tid på vei fra pressekonferanse til pressekonferanse), vil oppdage en by med nye vibber, med en ny stolthet, med et blikk som ikke bare er adskillig mindre tåket av underlige rusmidler enn for fire år siden, men som også er rettet fremover.

Det er klart at en statistikk som kan fortelle om de høyeste mord-tallene i USA, de fleste ildspåsettelsene, om 10 tomme eiendommer for hver brakke som viser antydning til beboere, gir gode muligheter til å drive mase fet slum-pornografi.

Men statistikk er å se i ryggespeilet. Den forteller for eksempel ikke at Canada, som ikke akkurat er tilbakestående, verken økonomisk eller kulturelt, nå har foreslått at de skal finansiere og bygge en helt ny bro mellom Windsor og Detroit. De skal til og med betale for det arealet som er nødvendig å bruke på Detroit-siden.

Hvorfor? Jo, dagens broforbindelse, Ambassador Brigde, betjener 25 prosent av all varehandel mellom Canada og USA. Og med forventede økninger, vil den ha alt for liten kapasitet.

Chrysler, som vi skal se har spesielle interesser i Detroit/Windsor-området, har regnet ut at bedre samhandel over denne grensen, deler fra den ene siden til fabrikker på den andre siden, vil gjøre hver Michigan-produsert bil i snitt 600 dollar billigere.

Motstanden mot en ny bro var imidlertid tilsynelatende stor. En mange millioner dollar sterk kampanje protesterte mot planene. Det viste seg at den var finansiert av en milliardær, Manuel Moroun, som bor i Grosse Point – en av de bedre forstedene til Detroit.

Hans interesse i saken? Ganske enkelt, han eier Ambassador Bridge. En mann som eier hovedveien mellom disse to mektige statene? Kampanjen hans førte forresten ikke frem.

Den triste statistikken glemmer også å fortelle at Ford skal nyansette 2000 arbeidere igjen i år, ikke så få av dem i fabrikker i området. Og den forteller slett ikke, for det er ikke kommet med ennå, at i fjor ble det produsert 2,26 millioner biler i Michigan. Det høyeste nivået siden 2007.

Sakte og sikkert går det den riktige veien hvis vi snakker biler.

Og hva med den biten av Detroit som er enda viktigere? Den vibrerende multikulturelle kreativitet som først og frest ga seg uttrykk i den helt spesielle Motown-tradisjonen med artister fra Four Tops til Eminem?

Motown er navnet på en musikal som nå er kommet til Broadway og som minner alle på Berry Gordys vei fra bokser i fjærvekt-klassen til musikk-manager i tungvekt-klassen med ansvaret for karrierene til navn som Diana Ross and The Supremes, Michael Jackson and The Jackson Five, Stevie Wonder, The Temptations, Smokey Robinson and The Miracles, Marvin Gaye og mange, mange flere.

Men dette er selvfølgelig like mye bakspeilet som krim-statistikk. Den levende musikkscenen i Detroit trenger ikke slik mimring for å bevise at det finnes liv. La meg bare nevne ti navn (kom ikke og si at ikke BilNorge gir en All Inclusive Service!) så kan du sjekke dem ut selv.

Alle Detroit-tryner fra det siste 10-året, og med en Motown-sound ferskere enn i morgen:

*Black Joe Lewis and the Honeybears

*Charles Bradley (62 år, men ny! – ekte Motown vare)

*James Morrison (Engelskmann, men her er Motown en tilstand, ikke geografi).

*Jamie Lidell

*Janelle Monae

*Mayer Hawthorne

*Menahan Street Band. Kanskje noe av det morsomste i denne samlingen: En slags Motowns Fu Tang Clan, med medlemmer fra grupper som Dap-Kings, The Budos Band, Antibalas og El Michels Affair – og selvfølgelig spiller de på Daptone Records.

*MoJoe

*Robert Randolph and the Family Band

*Sharon Jones and the Dap-Kings

Feelgood, funk, soul, trampetakten. Det er ikke mye galt med dette elementet av byen heller.

I morgen skal vi møte det utrolige paradokset som virkelig blåste nytt liv i eventyret Detroit, og som klarte å sprøyte litt lokal stolthet inn i det hele igjen.

Hvis du er interessert i The Last Days of Detroit:

Hardcover: 336 sider

Forlegger: Bodley Head (10 Jan 2013)

ISBN-10: 184792168X

ISBN-13: 978-1847921680