Formel 1 – der penga rår

Bak hodet til Kimi Räikkönen kunne du lese Rolex, dersom du så bildet fra premieseremonien i Australia. Det sto det ikke i fjor, da kunne det stå rare ting som, Lubrax eller Singtel eller Airtel eller tilsvarende lokale produktnavn. Ikke akkurat noe som fremhevet det globale grepet til Formel 1.

Så den første av årets nye finanskilder for Bernie Ecclestone og det han driver med, er altså Rolex. Sir Jackie Stewart har sikkert hatt mye å si i den dealen, han har vært «ambassadør» for Rolex siden tidenes morgen.

Men det er påfallende at denne avtalen inngås nå, omtrent samtidig med at Patrick Heiniger døde.

Det var han som fikk Rolex opp å stå igjen, etter at han overtok som sjef i 1992. Han var en diskret fyr som hatet bling (og hatet personlig oppmerksomhet – en journalist jobbet i femten år for å få et intervju med ham, uten å lykkes).

Selv om Heiniger trakk seg fra jobben i 2008 hadde han fremdeles stor innflytelse i Plan-les-Ouates, der 9000 ansatte fremstiller disse klokkene. Jeg har veldig vanskelig for å se ham sammen med Bernie Ecclestone hoie begeistret for å være sydd opp mot Formel 1.

Dagens sjef, Riccardo Marini, synes imidlertid åpenbart at dette er stas.

Emirates, flyselskapet fra Dubai, har også gjort en avtale med Ecclestones Formula One Group.  Avtalen skal vare i fem år og er, etter hva ryktene sier, verdt 200 millioner dollar.

Men også deltakerne har fått nye sponsorer i år, med en viss profil. For eksempel Black Berry – smartfon-produsent som nå er knyttet opp mot Mercedes. Symbolsk korrekt, begge er pioner-merker som akkurat nå kjemper en hard kamp mot frekke nykommere.

UPS-logoen, logistikkselskapet, kommer du til å finne hos Ferrari, og Williams har fått på plass Experian. De driver med kreditt-vurdering og er et av FTSE100-selskapene, med andre ord: i tet.

Men samtidig ser vi sponsorer som i stadig større grad overtar førermarkedet også. Ikke akkurat alltid til sportens beste.

Marussias siste måneder er et godt eksempel. Halvveis i testperioden i Barcelona fikk vi (eller de som gadd høre etter) beskjed om at de droppet Luiz Razia. Opprinnelig skulle han erstatte Timo Glock. Glock hadde bare 90 GP-løp og tre podium bak seg – men dårlig med spenn.

Razia hadde tilsynelatende penger nok. I hvert fall betalte hans brasilianske sponsorer nok til at han fikk starte testingen som nummer to hos Marussia.

Men avbetaling nummer to – det ryktes 6 millioner dollar – kom ikke i tide, og da ble han ganske greit byttet ut med franske Jules Bianchi, som vi noen dager før hadde fått høre ikke hadde penger nok til sitt planlagte sete i Force India.

Det er selvfølgelig et spørsmål om Bianchi noensinne vil komme så nær et kamera at vi kan lese kjøredressen hans og finne ut hvor alle pengene kommer fra.

Men de virkelig store pengene er de vi ser antydninger av i det såkalte Concorde Agreement.  Det vil sikkert bli hetende noe annet, nå som det er i ferd med å bli ferdigforhandlet på nytt, men dette er altså navnet på den avtalen mellom Formel 1-eieren (i praksis Bernie Ecclestone), lagene og FIA – det internasjonale motorsportforbundet.

Ved Australia-tider sa Jean Todt, FIA-sjefen, at det så ut som om alle uenigheter nå var fjernet og at vi kunne regne med en ferdig avtale i løpet av en uke eller to.

Dokumentet forteller hvordan driftsoverskuddet fra Formel 1 skal fordeles mellom de som lager sirkuset.

I 2011 omsatte man for 1,5 milliarder dollar og satt tilbake med ca. 450 millioner. Av dette fikk lagene tilført omtrent halvparten, fordelt etter ganske sære nøkler, der (igjen må vi henvise til ryktene) Ferrari fikk minst dobbelt så mye som nestemann – uansett hva slags resultat de røde oppnådde.

Nå, sier ryktene, skal to tredeler av hele potten fordeles mellom de teamene som kvalifiserer seg for belønning (i prinsippet, de som får VM-poeng). Men med Ferrari og Red Bull som de to lagene med ekstra generøs prosent denne gangen.

Det er på tide at denne Syvende Concorden kommer på plass, den forrige opphørte egentlig å gjelde ved årsskiftet.

Ellers kan vi jo føye til at det var en nordmann som sørget for de største (kommersielle) bølgene i Australia, ved Formel 1-åpningen.

Morten Lundal ble, etter en karriere i Telenor, Group Chief Commercial Officer i Vodafone i oktober 2010. Da var Vodafone en av de virkelig store sponsorene i Formel 1. Først hos Ferrari da Marlborough måtte fjernes fra bilene, og – fra 2007 – med McLaren.

I løpet av selskapets Formel 1 «karriere» har det samlet 34 førsteplasser. Nå er det ut, forteller Lundal. Dette året, og så er det slutt. «Vår merkevare vokser, og vi har stadig mindre nytte av denne type eksponering», sier han.

Frykten er selvfølgelig at med løp i stadig flere F1-apatiske land (tomme tribuner er ikke morsomt, selv om TV-kameraene er flinke til å skjule slike triste glimt), nedgang i antall TV-seere (må vi anta, for første gang inneholdt ikke F1 sin årlige TV-rapport et konkret antall tittere, i 2011 var de 515 millioner, men for eksempel Kina ramlet 34 % i fjor – det vil si 25 millioner) og en markedsføring som blir stadig mer spisset (cookie/Google/Facebook-basert) er det fare for at flere enn Vodafone ser denne utveien.