En klasse for seg selv

De canadiske skoger flytter seg forbi vinduet i omtrent 100 kilometer i timen. I baksetet sitter jeg med hodetelefonene på mens jeg nyter akkurat den musikken jeg ønsker. I ryggen jobber massasjeprogram nummer fire, og på skjermen foran meg har jeg kontroll over hvor vi er hen via navigasjonsprogrammet.

Søvndyssende
På vei til flyplassen i Toronto dupper jeg av en times tid, og våkner i nøyaktig samme posisjon som jeg var i da jeg sovnet. Jeg kjenner meg friskere enn før jeg sovnet, og det slår meg at jeg aldri har opplevd det i noe baksete før.

- Kan du ikke bare kjøre oss til Oslo?, spør jeg sjåføren, vel vitende om at på andre siden av terminalbygget står et sete på business class og venter på meg. Han ler forsiktig, men gir ikke noe klart svar på om han er lysten eller ikke.

Men han var tydeligvis ikke det, for nattflyet fra Toronto til Reykjavik blir mitt neste sovested. Ikke i nærheten like komfortabelt som i S 350.

Flyet bråker. Duringen fra Rolls-Royce-motorene er konstant tilstede, selv på fjerde rad. Dieselmotoren i S 350 BlueTec er knapt mulig å høre selv om man virkelig lytter etter den.

Flyet beveger seg under lett turbulens. Slikt trenger man ikke tenke på i S-klasse. I den glir man over trikkeskinner og asfaltkanter med største selvfølgelighet.

Tidtrøyte
Underholdningsfunksjonene i Boeing 757en kan by på et greit utvalg av filmer og serier, men bildekvaliteten er i beste fall år 2002 verdig, og skjermen har en lei tendens til å gå i svart. Heller min skjerm enn pilotens skjerm, tenker jeg, og savner S-Klassen igjen.

Bakseteskjermen har mulighet til å vise DVD, navigasjon, radio, seteinnstillinger i tillegg til å gi meg muligheten til å surfe på internett. Et par solide trådløse hodetelefoner sørger for at jeg kan høre på akkurat det jeg vil, mens sjåføren vår for anledningen hører på canadisk lokalradio på Burmester-anlegget til drøyt 70.000 kroner.

Også bak rattet
Tidligere på dagen fikk jeg anledning til å faktisk kjøre litt S-Klasse selv også, men det var liksom ikke så viktig. 350-motoren har nok kraft til det meste, mens S 500 tar følelsen fra en myk opplevelse til en silkemyk opplevelse. Bensin i V8-format gir den riktige lyden og det herlige skyvet jeg ønsker meg.

Girkassen er slik en girkasse skal være i denne type bil – umerkelig. Den girer når den skal, og ikke ellers. Og når den gjør det, er det nesten ikke mulig å kjenne.

Styrefølelse, gassrespons og sportsprogram er overhodet ikke viktig for denne bilen. Vit bare at alt er tilfredsstillende og vel så det. Jeg koser meg i baksetet, og for første gang befinner jeg meg i en bil der det er den foretrukne plassen – ikke bak rattet.

Og når flyet lander på Gardermoen på en lørdag formiddag etter en kjapp stopp i Reykjavik og noen få timer dårlig søvn, er det ingenting jeg ønsker meg mer enn en S-klasse med sjåfør og åpen bakdør stående utenfor terminalbygget for å ta meg hjem.

Mer om nye Mercedes S-Klasse kommer i neste utgave av Bil.

FAKTA Mercedes-Benz S 350 BlueTec

Konkurrenter: Jaguar XJ, BMW 7-serie og Audi A8 - eventuelt privatjet.