Det første Frankfurt-glimtet

Jeg er redd jeg ikke kan bidra med de store nyhetene i disse første glimtene.  Du får riktignok «ekte» fotos av Volvos nye konsept-coupé for første gang, og Hyundai hadde kledd av sin i10 og Kia tar endelig Soul på alvor også i Europa – jo da, noe fikk vi se.

Men det meste var fremdeles bortgjemt og blir først kjørt på plass noen timer før åpningen tirsdag. Men kjære vene, jeg er mer enn fornøyd med å få hilse på den gamle Monzaen. Konseptbilen må gjerne vente til i morgen.

Stort oppbud
Visstnok er det 10.000 mediapersoner påmeldt til årets IAA. Ca. 2000 av dem var på den store VW-samlingen, 500 var hos BMW og 500 var hos Mercedes.

Jeg lurer på hvor resten var. Det var riktignok noen mindre parties rundt i byen, men de var såpass eksklusive at de monner ikke når vi legger sammen.

Men da har det altså vært ca. 7000 som enten ikke har blitt invitert til noe, eller som har vært smarte nok til å si nei takk. Men dem er det ikke mange av.

VW ruler
Det er Volkswagen-gruppen som ruler disse pre-utstillings-eventene, enten det er «hjemme» i Frankfurt eller i Genève. De er så dominerende at de andre, Ford, Opel eller Toyota for eksempel, nesten ikke gidder invitere noen mer.

For VW støvsuger. De har til tider invitert så mange at importørenes egne ansatte ikke har fått billetter og har måttet «låne» navn av noen journalister for å få sneket seg inn.

Sikkert morsomt å være på nært hold av Ferdinand Piëch. Han var forresten ganske bryskt avvisende da en tysk avis like før utstillingen antydet at den snart 80-årige høvdingen skulle trekke seg. Ikke veldig aktuelt, fikk vi beskjed om.

Men det kan man i hvert fall si om VW-partyet. At som regel får man se en nyhet eller tre. 

Audis Giugiaro-designede Nanuk var kanskje nesten verdt å bruke noen timer på, på en ellers hyggelig ettermiddag – hvis det ikke hadde vært for at vi allerede hadde sett Parcours i Genève.

Holder kortene tett
Og hvorfor jeg gikk innom BMW skjønner jeg ikke helt, der var det ikke noe – bortsett fra at vi fikk se noen av seriefargene på i3. 

Og de som holdt seg til Mercedes fikk slett ikke se S-Coupeen, den blir tilgjengelig for oss alle først tirsdag.

Men de fikk da se sjefen selv, Dieter Zetsche, i baksetet på en S-Klasse som ble kjørt inn av – ingen. Men begynner ikke autonome biler, de selvkjørende automatene, å bli såååå 2013 at du nesten sovner?

Det blir garantert mye å fortelle om i dagene som kommer, selv om nyhetene nok kommer til å ligge mer på netting av biler, og grensesnitt og kommunikasjonsstandarder, enn på nye linjer og spennende materialer.

Faktisk har jeg en følelse av at det er ganske langt mellom nyhetene, og at av nyheter er det Citroën som kommer til å ha den hotteste, med sin praktfulle Cactus.

Perifert
Men jeg har allerede sett noen rare tilløp til nye dekk-ideer, jeg skal opp i noen annen-etasjer og se på ting du ennå ikke finner på noen biler.

Støtdempere, for eksempel, sånne som genererer og dytter strøm inn i elbil- eller hybrid-anlegget ditt, for hver gang det er en fjæringsbevegelse.

Men jeg kommer til å gå forgjeves etter morsomhetene. Det er da bare to år siden vi hadde Melkus, og Wiessmann, og Artega og Melkus her, og jommen var det ikke noen russiske superbiler her også.

Slike kan du se langt etter i år.

Egentlig – og det er fryktelig trist for en som meg som helst spiser bilutstillinger til frokost for at han skal holde seg stor, frisk og sterk – har jeg en ekkel følelse av at vi snart kan begynne å se langt etter bilutstillinger.

Tynt i rekkene
Årets Frankfurt vil, tror jeg, vise seg å være ganske klein. De store tyske er selvfølgelig store (og tyske), men resten er nesten ikke her. Ikke noen festlige, dekadente konseptbiler (bortsett fra noen snusfornuftige som Volvos), ikke noen overdådige stands og så å si ingen overraskelser.

Nå skal man selvfølgelig ikke dømme folk etter kvadraten, men når Ford tjente nesten 5 milliarder dollar i første halvår og nå mener at USA-salget vil nå 17 millioner biler igjen, skulle man tro de hadde grunn til å feire. Også i Europa.

Her i Frankfurt er de nabo med nykommeren Kia, og det ser jommen ikke ut som Ford verken har større stand, flere nyheter eller festligere farger enn Kia. Og vi ser helt tomme, eller halvtomme, annenetasjer i de store hallene, der det for bare to år siden sto geledd med spennende biler.

En annen kjip observasjon er at ved IAA-tider er tysk presse stappfulle av dyktige spesialseksjoner om bil og bilisme og bilteknologi og bilpolitikk.

Stille i pressen
Det vi ser i år er at for eksempel Spiegel ikke har ett ord, Die Zeit nevner det bare så vidt, Focus har mer om nye klokker og kamera enn om nye biler (selv om de har en slags seksjon) og Manager, som virkelig pleide å kaste seg uti det, nøyer seg med et oppkok av den, riktignok fremdeles spennende, historien om hvordan Piëch og familien ranet til seg både VW og Porsche og dermed doblet formuen.

Med andre ord, bil begynner å bli lavinteresse ser det ut som.

Det er klart at akkurat som moteverdenen har begynt å spørre høyt om hvor relevante moteukene egentlig er (vil noen vente til våren med å kjøpe de klærne som blir vist nå, når Zara allikevel klarer å kopiere dem og få dem ut i butikkene på fem uker?) begynner man å spørre om hvor relevante egentlig bilutstillinger er.

Gått ut på dato?
Selger sånne arrangementer biler?

Svaret er et stadig klarere nei. Så hva er da poenget? Klø egoet til noen sjefer og en bråta journalister?

Høres dyrt ut.

Men så lenge vi har bilutstillinger, har vi også Designers Nights. Det er dit jeg rusler mens kollegene står i kø for å få et glass og balansere en kanape. Der møter jeg de som er etablerte og som er i ferd med å gjøre bildesign trøttere og trøttere (for å sitere Chris Bangle, BMWs tidligere stil-diktator, fra et ferskt intervju.)

Men der møter jeg også de unge studentene som tenker sideveis, og som, i hvert fall så lenge de ikke er underkastet fabrikkenes rigide regimer, virkelig gir forfriskende impulser.

Så for å avslutte rapporten fra første dag: dystre utsikter for bilutstillinger kanskje, men selv svever jeg på en optimist-sky.