Mini feirer 50 i Monte

Det er vel bare Porsche 911 som har vært like anvendelig. Like bra til barnehagekjøring, som til sprint-løp og 24-timers race, og til rally, enten det er behagelige asfaltrallyer eller det er de aller tøffeste som Sahara eller Dakar.

Allerede året etter at den ble presentert, i 1960, var Mini en av de store attraksjonene på racerbanene.

John Cooper oppdaget fort at det gikk an å få denne lille boksen til å gå mye fortere enn den egentlig hadde noen som helst rett til, og med stjerner som Graham Hill, Jimmy Clark eller Jack Brabham bak rattet, oppdaget publikum fort at det også gikk fort sidelengs med dekkene vilt protesterende i de mest hårreisende understyringer.

Og fra baneracing var ikke veien lang til rallyløypa. Fabrikken sendte Pat Moss, søster av Stirling og senere fru Erik Carlsson, ut til rallyer som Tulipan og Baden Baden, og i 1963 gjorde de en generalprøve med Paddy Hopkirk og Rauno Aaltonen i Monte Carlo rallyet.

Første- og andreplass i klassen var bra nok for å investere i full satsing i 1964. Seks røde, spesialbygde biler med rutete flagg-mønster på taket, og 1971 kubikk med 90 hester under panseret, stilte til start fra tre forskjellige byer.

Oslo fikk sin del av æren - Rauno Altonen og Tony Ambrose startet herfra, mens Paddy Hopkirk var blant dem som startet fra Minsk. Alle seks kom problemfritt frem til Reims der eventyret for alvor startet.

277 biler var de der, men det var Minien til Hopkirk og en kjempesvær Ford Falcon med V-åtter og Bo Ljungfeldt bak rattet som markerte seg i teten.

Masse snø, men det var også etapper med lange rettstrekninger som favoriserte de store bilene.

Kampen var i hvert fall så tett, og den gangen var tidtakingen litt mer primitiv enn i dag.

Hopkirk fortalte etterpå at han kjørte 110 prosent hele tiden, ante ikke hvordan han lå an i forhold til konkurrentene.

Selv etter at han klokket den kjappeste tiden på siste legget gjennom Monte Carlo, var det en journalist som var den første som fortalte ham at han hadde vunnet.

Jeg skal si det vakte større oppmerksomhet over hele verden enn den ferske Mini 1-2-3 seieren i årets Dakar. Mini var David som hadde slått ikke bare en Goliat, i form av en svær Ford, men også det franske handicapsystemet som hadde en slem tendens til å favorisere det franske.

Året etter var det snørekord i Alpene, og det passet Timo Mäkinen godt. Han vant like godt fem av de seks siste etappene, for riktig å understreke at det var ikke noe poeng i å forsøke seg (arrangørene hadde plutselig lagt inn ekstra natt-etapper) med et overlegent forsprang. 

Se på listen over de 10 første bilene, så skjønner du hvor vanvittig variert rallybildet var den gangen: Mini, Porsche 904, Saab 96, Sunbeam Tiger, Porsche 911, Rover 2000, Citroën DS 19, to Ford Cortina og en BMW 1800 TI. Alt fra rene racerbiler (Porsche 904) til skikkelige husholdningsmodeller.

Den franske greia slo til for alvor i 1966. Mäkinen, Aaltonen og Hopkirk dominerte hele veien og kom først til mål, i denne rekkefølgen. Hvorpå de, pluss en Cortina på fjerdeplass, ble disket på grunn av noe lyktearrangement. Endelig vant Frankrike igjen, med en Citroën DS19.

Selvfølgelig ble den britiske kontingenten ganske mugne og bestemte seg for å sette skapet på plass igjen.

Bilene til de tre musketerer kunne ikke tas på en eneste fransk parentes-regel. Med tolv sekunders forsprang var det ingen tvil om at Minien var tilbake igjen. Denne gangen med parhestene Rauno Aaltonen og Henry Liddon.

Men dermed var gullalderen også over. De små bombene ble forbikjørt av mer spesielle konstruksjoner, men Minien selv fortsatte sin triumfferd, og er på gang igjen nå – med BMWs fornyelses-innsats.

I dag er replicalykter, slik de var montert på Monte Carlo-bilene, en populær ettermarkedsvare, og folie med ruteflagg-mønsteret finnes til flere biler enn Minien i dag.

En av 1966-bilene ble nylig solgt på auksjon for 700.000 kroner, folk bygger opp replicaer på ganske vanlige chassiser som fort vekk selges for 300.000.

Og Paddy Hopkirk selv, 80 år gammel, auksjonerte nylig bort et signert eksemplar av sin bok til inntekt for en forening som gir ungdom erfaring i mekanikeryrket. Den gikk for nesten 7000 kroner.

Det er opplagt at Monte Carlo for femti år siden fremdeles er levende hos veldig mange.

Hos mange flere enn de som avslutter sitt Monte Carlo Historique i disse dager.