Kongen av A-segmentet

Jeg er fryktelig kritisk dersom jeg sier at utseendet ikke slo meg ut. Men akkurat det skal godt gjøres i et segment der Fiat 500 for lengst har definert standarden i den morsomme enden, og VW Up standarden i den motsatte.

Da har ikke designerne mye mer å boltre seg med, jobben skal jo tross alt gjøres innenfor begrensede mål og rammer i denne klassen her.

Pirrende
Men selv om det er antydninger av Fiat her, så oser den allikevel personlighet. Fronten er småfrekk, og utvilsomt Renault, profilen har et par små overraskelser som gjør at interessen holdes oppe, og hekken er ikke bare vellykket, den vekker også masse nysgjerrighet.

Jeg visste jo at den hadde hekkmotor, men det er godt skjult. Ingen store innluftkanaler på sidene, og det som er av åpninger for ut-luften er ikke mer enn det man finner på biler som forsøker å agere sportslige.

Legg til friske farger og folieringssett som virkelig gjør bilene individuelle, så er vi gjennom det kapitlet hvor jeg gir terningkast fem.

Men så setter vi oss inn. Jeg hadde kommet rett fra en Aygo som sto der som nærmeste nabo. Det virker som om Toyota har jobbet hardt for å finne opp det simpleste plastikk-interiøret på nytt. Og den tanken var der før jeg kunne sammenlikne med Twingoens.

God følelse
Her er det satt ny standard i føle-seg-vel, oppfattet kvalitet, fikse detaljer, fantastiske materialer, gode farger og kontraster som gjør ting spennende. (At det også var plass i den, både foran og bak, blir helt sideordnet i denne sammenhengen).

Laurent Negroni er navnet som fortjener å fremheves denne gangen – pluss alle de som har latt ham få lov til å boltre seg. Jeg har aldri truffet ham før, men dette er en interiørdesigner jeg skal holde øye med.

Den eneste i designtemaet jeg kjenner fra før er Raphaël Linari. Og her har vi en linje. Han jobbet hos Ford sammen med Jean-Pierre Ploué og fulgte med da Ploué gikk til Citroën for å bli designsjef der. Denne Ploué hører med til historien her, for det var nemlig han som designet den første Twingoen (Paris 1992).

Forsmak på møbelmesse
Linari sier det ikke, men jeg har en følelse av at han fikk for lite å gjøre hos Citroën. Co-designe første generasjons C1, med Toyota i førersetet, er kanskje ikke drømmejobben.

Han gikk til Renault og hadde veldig meget han ikke kunne fortelle om da de viste Twin’Z på møbelmessen i Milano i fjor    http://www.bilnorge.no/artikkel.php?aid=40730 . Der hadde han gjort eksteriøret.

Og nå forstår jeg hvorfor han var så begeistret, det var på den tiden de jobbet med å fullføre den Twingoen vi møter i dag.

Twin’Z og denne hører opplagt sammen.

Men det er selvfølgelig også lett å tenke tilbake på biler som Renault 5, eller kanskje helt tilbake til fireren, som også skapte en ny oppfatning av småbil. (Renault hadde laget små gipsaktige modeller av forgjengerne).

Og selvfølgelig må vi tenke tilbake til tidlig jernalder da «alle» småbiler, Bobler og Fiater og – ikke minst – Renault 4 CV hadde motoren i hekken.

Godt utnyttet
Men det den nye Twingoen har, i tillegg til motor i hekken, også et forbausende rommelig bagasjerom der bak. Og legg ned setene, så har du en lastelengde på 2,2 meter. Og normalt volum er 219 liter, i tillegg har du 52 liter lagringsmuligheter inne i bilen.

Skal vi fortsette med katalogopplysninger så tørre at det støver av dem? Akselavstand: 249 cm.  Utvendige mål: 359 (nevnte jeg kompakt?) x 164 x 155 cm. 15- eller 16-tommers hjul, enormt soltak i canvas – slik da andre kaller Cabriolet, 5 dører, fire karosserifarger når den lanseres, og to motorer.

Billig-utgaven (hva vet jeg om prisene? Ingenting.) er en bensin, 999 ccm, tre sylindre på 70 hk og 91 Nm. Den morsomme (går jeg ut fra), også en trippel, er på 898 ccm, og turboen hjelper den til 90 hk og 135 Nm. 

Spurte du om vekten? 

Aner ikke det heller.

Til Norge?
Men prøvekjøring og markedslansering er først ved høstleitet. Og her kommer den triste biten.

For da jeg snakket med importøren var de omtrent like begeistret som meg, men var slett ikke sikre på om de skulle importere den. «Dette markedet er jo så lite» er meldingen.

La meg si det sånn, at dersom Citroën og Peugeot og Toyota kan importere den nye lille de lanserer her i Genève, og ikke Renault – så er det noe som er virkelig, skrikende, klin gæærnt.

Enten med kundene som ikke forstår sitt eget beste.

Eller med importørene.

Et grått bilmarked som det norske fortjener en fargeflekk som denne.