Suksess, tross alt?

Det er selvfølgelig lett å fremstille det som noe latterlig: at en bil som er bygget til å gjennomføre verdens hardeste 24-timersløp, klarte nesten 24 minutter før det ble absolutt stopp.

Men historien om Nissans deltaformede el-hybride Le Mans bil er mye mer enn det.

Konstruksjonen er oppsiktsvekkende i seg selv, og – som vi skal se – gjenstand for både skittkasting og rettssaker.

Denne bilen, nesten ikke sporvidde foran, svært bred bak og et utseende som er ganske ukonvensjonelt, for å si det mildt, startet med en sensasjonsopptreden på Le Mans i 2012.

Den brukte lite drivstoff, holdt følge med en rekke LMP2-biler og startet fra 56-pit’en, den som er reservert for eksperimentbiler.

Hybrid
En tilsvarende bil startet altså også i år, også fra 56 og fremdeles under Nissan-banneret, men med større innsats fra folk utenfor Nissan. I år brukte de en hybridløsning med en tre-sylindret, 40 kg tung 1,5-liter på 400 hester, pluss en el-pakke som egentlig er enda mer imponerende.

Hele drivlinjen ble utviklet hos RML, det er den engelske gruppen som blant annet bygde motorer for Chevrolet Cruze i BTCC og som har hentet hjem «årets motorbygger» mer enn én gang.

Forbrenningsmotoren tok de som den var, men det elektroniske krevde helt ny innsats.

Software-designerne skrev mer enn 250.000 kodelinjer for motorkontroll-enheten, som også kontrollerer detaljer som bremsebalanse eller clutch eller den vanlige motoren, men først og fremst el-motorene og batteriene.

Utfordringer
Batteripakka besto av 672 celler, med til sammen 8000 komponenter og 2600 elektriske forbindelser som man på en eller annen måte måtte få til å oppføre seg som en enhet. De begynte med batteriutviklingen i september. Da løpet gikk, i juni, var de på utviklingstrinn seks!

Her er det snakk om kjøling av batterier, det er spørsmål om man skal gå fra 100 prosent lading til 10 prosent i løpet av en runde – litt av en utfordring for litium, eller om man skal gå for saktere utlading for å holde temperaturen rundt håndterbare 60 grader.

En masse spørsmål som aldri har vært stilt før, og som det i hvert fall ikke finnes svar på.

Sannsynligvis har ikke RML (eller Nissan) alle svarene ennå heller, men de er nok på vei, for Nissan har sagt klart fra at neste år skal de ha en LMP1-bil klar til Le Mans.

Ikke et 56-garasje-eksperiment, men en som skal konkurrere med de andre «vanlige» racerne.  Og man skal bruke teknologi og kunnskap fra årets ZEOD-innsats.

De kommer garantert til å sikre seg på transmisjonsfronten. For midt oppi all denne science fiction teknologien var det en helt vanlig mekanisk girkasse fra Hewland som satte punktum etter en snau halvtime.

Milepæler
Hjerteskjærende bittert, spør du meg – men to av målene Nissan og RML hadde satt seg ble nådd. De klarte 300 km/t uten bruk av forbrenningsmotoren. Og de klarte en full runde i racingtempo på Le Mans, også uten et eneste forbrenningsslag.

Bare det gjør at bilen for lengst er skrevet inn i historiebøkene med gullskrift.

Men fremdeles dukker spøkelset fra 2012 opp. Nissan sponset prosjektet den gang mot, blant annet, å ha visse rettigheter til dette racing-prosjektet.

LES OGSÅ: DeltaWing for familien

Mulig at Nissan har trukket det for langt, mulig også at avtalen ikke var helt klar. Men de opprinnelige skaperne, blant dem Donald Panoz (mannen som tjente en formue på Viagra og som har stått bak sportsvogner i eget navn) er mugne på hvordan Nissan utnytter den mønsterbeskyttelsen de mener de har på konstruksjonen.

Et par ganske sure helsides annonser, rettet til Nissan-sjef Carlos Ghosn, underholder oss forbrukere i mens. Samtidig som det er en ganske trist rettssak under oppseiling.

Synd, for det er årets milepæler den burde bli husket for.