Glimrende ambisjoner

Hadde jeg vært redaktør for denne boken, ville jeg hatt et kjempeproblem. For ideen og utgangspunktet og mye av det som er gjort her er førsteklasses og enestående og akkurat slik jeg skulle ønske norske forlag ville gjort mer av.

Samtidig ville jeg begynt å pirke på språket, på unøyaktigheter, på holdninger, på floskler, på en bråta detaljer som hadde irritert meg mer og mer siden de aldri tok slutt.

Men som (hypotetisk) redaktør ville det vært synd å si nei til publisering også. Så jeg hadde kanskje latt det gå – etter å ha bedt om en rekke oppstrammere.

Selvfølgelig dreier det seg bare om bagateller. Ingen av dem vil rokke ved Kongedømmet eller Demokratiet eller flykningers rettigheter og irritasjonsmomentene er muligens bare for anorakktyper allikevel. Med andre ord: irritasjoner spesielt egnet for helt uinteressante folk med helt uinteressante innvendinger.

Faktafeil
Men når boken hele veien gir inntrykk av å være superinformert og -informativ, og å ha en glitrende oversikt over det ganske omfattende temaet, er det enda skumlere når mye surr får stå uimotsagt.

Det begynner allerede på side 9 der KNA omtales som Det Kongelige Norske Automobilforbund. Akkurat det hadde vært enkelt å få korrekt (Herfra blir det mye surt, men det lysner litt mot slutten). Allerede på siden etter ser jeg at forfatterne ikke vet hva ordet furore kan bety.

Så dukker det opp annonser fra før siste verdenskrig i en bok som skal dreie seg om «Gullalderen, 1950-1980».

Så leser jeg at Bobla ble «bestilt av selveste Adolf Hitler», noe tull om hvem som var først med forhjulsdrift og selvbærende karosseri, om «folk som sto i kø på kaia i Oslo for å sikre seg et eksemplar» av Moskvitch 401 (salgsrekord i 1955 står det – da solgte Moskvitch 1263 og Ford 1480!) og at en Mercedes W 180 (som er en chassiskode – ikke en karosserikode som det står her) ble den første norskregistrerte europeiske drosjebilen.

Hvilket nok hadde interessert blant andre Guldbrand Lier. Han var en av de to «med Kristianias første automobildrosjeholdeplads i 1908» og var særdeles overbevist om at hans Clement var fransk.

Ubetenksomt
Det virker som om svært mye av dette er skrevet uten at forfatterne har tenkt seg om: «SAAB 92 hadde et karosseri som var trykket ut av en stålplate...» selvfølgelig tull – men en slik type sannhet man kan støte på hos Wiki.

Og muligens står det også der at Datsun Cherry var første japaneren med forhjulsdrift – Honda kom til Norge året før.

Og kanskje husker de heller ikke hva de har skrevet om tidligere: De er overbegeistret over 2CV’ens «geniale, horisontale girspak». 100 sider tidligere har de bilde av en helt tilsvarende girspak på en Renault 4 og 100 sider før der finner man en Peugeot 403 med akkurat samme girposisjoner.

Det virker også som det her og der legges altfor stor vekt på en slentrende skrivestil – men merkverdigheter som «…da Neil Armstrong satte det første menneskelige bein på et fremmed himmellegeme…» blir bare hjelpeløse, for ikke å snakke om at byen Tolyatti ikke ble grunnlagt eller bygget opp eller noe som byer gjerne blir – men «stiftet».

Feil by og land
At Maskinhuset (NSU-importør) ikke lå i Oslo, men i Stavanger, eller at Tsjekkoslovakia ikke var en del av Sovjetunionen (Skoda omtales som en Sovjet-bil) blir det derfor vanskelig ikke å irritere seg over.

Selvfølgelig lurer jeg også på hvordan man kan ha «ikke oppgitt» på nybilprisen til en Alfasud, samtidig som man har oppgitt «inflasjonsjustert pris» til kr. 170.000. Eller hva i all verden en bil som ble solgt i 400 eksemplarer over 15 år (Volga GAZ-24) har å gjøre i en bok om «Norske Favoritter».

Det som også plager er en type floskeltankegang om for eksempel Bobla. Jeg har ikke tall på hvor mange bilomtaler der forfatterne ikke kan begripe hvorfor Folkevognen selger bedre.

Dette er bare ett av i hvert fall 50 eksempler: «Hvorfor solgte Bobla tre ganger så bra som Mazdas innstegsmodell i 1973? Vi har gjentatt det til det kjedsommelige gjennom boka, men Volkswagens folkebil solgte umåtelig bra til siste slutt. Folk sto bortimot i kø for å sikre seg siste årgang av denne museumsgjenstanden, og det til en pris som ikke lignet grisen».

Ingen tilfeldigheter
Det er to åpenbare svar på dette fjollete spørsmålet. Det første er at det er kunden som bestemmer. Det andre svaret demonstreres tydelig i denne boken.

Det er ingen importør som har bidratt med så mange historiske illustrasjoner her som nettopp VW-importøren. Det må jo nødvendigvis bety at Harald A. Møllers forretning var like godt organisert og klar til å yte service, da som nå.

Dagens siste mugne bemerkning (men jeg har over 150 post-it-lapper klistret på forskjellige sider her) er at fordi boken er så stappfull av henvisninger til salgsstatistikk, tall som til dels er svært vanskelige å finne, regner jeg med at det er Opplysningsrådet for Veitrafikken som er den velvillige og viktige kilden her.

Eneste henvisningen jeg har sett til OFV i boka, er der det raljeres over at de ikke skiller skikkelig mellom modeller i British Leyland-tiden. Jeg tror nok jeg hadde lagt inn en liten takk for hjelpen i en bok som denne.

Rikt illustrert
Så til det positive. For det første at dette er en velprodusert bok, ofte nydelige bilder, svært mange reproduksjoner av gamle brosjyrer og reklamebilder – og også bilder av biler som entusiaster i de forskjellige merkeklubbene kjører rundt med i dag.

Disse entusiastene kommer dessverre nesten ikke til orde, men i et Opel-kapittel slår forfatterne til med både eierens historie og litt om hvordan det er å kjøre bilen. Det gir det hele et skikkelig løft.

Men det største kuppet var å hente ut hundrevis av kulørte postkort fra Normanns samling (selv om det kanskje er litt drøyt å kalle den «Norges største Kulturskatt?») som er spredt på passende steder rundt i boken. Der de er gjengitt på helsider eller halvsider får vi en skikkelig føling med hvor trist det er at flertallet er gjengitt i frimerke-størrelse.

Nå virker nok en omtale som dette som sure, gamle, reaksjonære og krampaktige hikst fra et æresmedlem i Letargibilistenes Veteranforening hvis eneste mål med sånt som dette er å demonstrere egen, suveren kompetanse. Som det selvfølgelig er.

Men ikke mer enn at jeg håper de to folkene bak – hovedansvarlig Stein Inge Stølen (ex Autofil og ex TV-programmet Panser) og Bård Risan (som driver den eneste forretningen i landet der du kan finne en 2-takts Saab, en Opel GT, en Bitter CD og en Lancia Delta Integrale på samme gulv, samtidig) gjør et nytt dykk ned i denne fargerike delen av verden.

At de får med seg en god redaktør og at de ikke gjør noe forsøk på å skrive om verdenshistorien, hører også med til det ønsket.

Biler, Norske Favoritter fra Gullalderen 1950 – 1980.

Veil. pris kr. 349

320 sider. (Mange tusen – må det være – illustrasjoner)

Forfattere: Stein Inge Stølen og Bård Risan

ISBN 9788281735880

Utgitt 2014 på Exlibris Media