En Borgward med ambisjoner

Da jeg avsluttet gårsdagens lille Borgward-teaser med «Jeg gleder meg også til å fortelle dere mer om det kommende Borgward-innslaget», var det selvfølgelig nærliggende å skrive Borgward-eventyret og ikke -innslaget.

Visjoner
Eller hva føler du om noe sånt som dette? Si at du sitter med Håkan Samuelsson, velrennomert sjef for Volvo personbiler, som er en velrennomert bilprodusent, som har vært velrennomert siden slutten av 20-tallet, med solid oppbacking fra en ganske så solid kineser.

Så sier Håkan til deg at «vi bygde litt over 450.000 biler i fjor. I 2020 skal vi bygge 800.000».  Du vil vel antakelig tenke at det er tøffe mål, men flott om de får det til.

Så sitter du der med en herre du aldri har møtt før og ikke kjenner navnet på, som forteller deg at i fjor bygde vi ingen biler, vår første produksjonsbil skal vises i Frankfurt til høsten, i 2020 skal vi bygge 800.000 biler og i 2025 regner vi med 1,5 millioner. 

Du vil vel antakelig tenke at «flott om de får det til, og flott også at månen er laget av gul ost».

Historien er altså at Christian Borgward alltid har hatt lyst til å gjenopplive bedriften bestefar drev, Carl D. Borgward, Tysklands da tredje største bilfabrikk.

Dype lommer
Så møter han Karlheinz L. Knöss – industrimann, bedriftsbygger – jeg husker ham fjernt som leder av Daimler-Chryslers avdeling for tunge biler en gang, som sier at «det skal vi få til, det tar bare litt tid».

Nå har det tatt ca. 10 år, de har stand i Genève for å fortelle at de egentlig ikke har noe å fortelle (ingen bil før i Frankfurt til høsten, «det jobber tusenvis av mennesker for oss – under radaren», «hva mener du med backer?» «jo, vi har dype lommer», at den første bilen blir en SUV, at de skal bygge motorene selv, men ikke kan si hvor bilene skal bygges og mye annet forholdsvis oppsiktsvekkende.)

Nå skal det innrømmes at han ber verken oss eller andre om penger, ikke noe med å gå på børs, han nevner riktignok kinesiske Foton et par ganger, men nærmest for å avfeie det som et rykte, og han er ganske klar på at egentlig kan alle bygge en bil i dag, det gjelder bare å gi den noe unikt – som for eksempel Borgward-arven.

Og i en annen sofa sitter Christian Borgward nesten uten å si et ord.

Knöss greier imidlertid også å formidle en del av de romantiske aspektene oppi det hele også. 

Lokalisering
«Vi skal ha hovedkontor i Stuttgart. Det er midt i hjertet av det vi driver med, der finnes alt vi trenger. Vi tenkte riktignok på Bremen som var Borgwards opprinnelige produksjonssted, men Bremen var ikke noe hyggelig mot Borgward da de fikk problemer, så dem valgte vi bort. Vi tenkte på Hamburg, hvor Carl Borgward var født, men der passer ikke infrastrukturen».

Han sa ikke at de ikke valgte München fordi det etter avslutningen gikk sterke konspirasjonshistorier om at det var BMW som hadde drevet frem den fullstendig unødvendige konken.

Stolte tradisjoner
Og så la han til at grunnen til at de nå var i Genève var at arrangørene så sterkt hadde ønsket at de skulle komme tilbake for Borgward hadde alltid vært en så populær utstiller i Genève, og at de var tildelt det flotte og store arealet oppe i hedersavdelingen, for det var alltid der Borgward hadde vært.

Hvilket i hvert fall var det rene sludder, den tiden frem til 1960 da Borgward fremdeles stilte ut i Genève var utstillingshallene et helt annet sted nede i byen og det var så lavt under taket at noen overetasje, slik som nå, var det i hvert fall ikke plass til.

Litt norsk
Men så satt det en tredje mann der også. Einar Hareide. Han har vært involvert i disse planene så lenge de har eksistert, og Einar er ikke en mann som ofte henfaller til dagdrømmer. Han er realist og har dessuten en omfattende erfaring fra den tøffe delen av bilbransjen. 

Hadde han vært med dersom det ikke noen tegn på muligheter til å overleve – tegn som vi ikke er informert om eller kan se eller forstår?

Han kalles Head of Design, det eneste konkrete vi foreløpig har sett er at han har foretatt en nennsom revisjon av den opprinnelige logoen, og det er ikke mulig å dra ham ut på noen som helst diskusjon om bildesign eller Borgward-SUVer.

Det han derimot stolt viste oss var en original Borgward pin, kjøpt på e-buy, og så gammel at det var rust på nålen.

Urørt
Grav alvorlig forteller han også om første møte med Christian Borgward som har bevart bestefars første arbeidsskur slik som det var den gang.

«Alt var der, helt urørt, så jeg bestemte meg for å sove der den natta. Jeg fikk en madrass og håpet vel at gamle Borgward skulle åpenbare seg for meg. Det eneste jeg opplevde var en edderkopp som krøp ned i soveposen min. Forresten – kanskje det var han?»

Hvis man holder alt dette opp mot gravalvorlig moderne bilindustri virker det hele totalt sprøtt og usannsynlig. Men, på den annen side, hva hadde formålet vært med å fortelle en sånn historie?

Kan vi ikke foreløpig være enig om at denne historien er så hinsides at det kanskje er noe i den allikevel?