Sbarro: Villere blir det ikke
Franco Sbarro er et paradoks. Han bygger de villeste biler, samtidig som har ser det som en av sine livsoppgaver å temme ungdommen. Resultatet er som vanlig fantastisk. Vi lo litt av det, Franco Sbarro og jeg, for dette er 43. gangen han stiller ut i Genève. Men han burde kanskje ha startet tidligere, sannsynligheten for at han og / eller jeg kommer til å oppleve 50-årsjubileet, er ikke slik at oddsene er overveldende. På den annen side har det vært noen fantastiske år. For ham som eksekutør og jeg som beundrende tilskuer. Enda mer beundrende da han for litt mer enn 20 år siden begynte å stille ut elevarbeider. Da hadde han nemlig funnet ut at det han kunne, som tidligere racing-mekaniker i den tiden man måtte improvisere, burde han overføre til kommende slekter. Allsidighet En Ferrari V-åtter i en Trike, hvorfor ikke? Hjul uten nav med felgdrift, hvorfor ikke? Og samtidig som de lærer alt dette, bygger de kreasjonene sine også. I fullt kjørbare, fullskala biler. Ikke alle kan man få skilter på, kanskje, men hva gjør vel det? Dette er bilfantasier i aller fulleste blomst. Fantasier Nå er det først og fremst oppskriften, ideen og måten man har jobbet seg frem på, som er hovedsaken. At den for eksempel veier ca. 1200 kg er noe de ikke snakker for høyt om. Jeg syntes det hørtes bra ut, men noen av studentene mente de ville sikkert kunne får den ned i 900 «og da vil den gå skikkelig bra også» - elevene lærer jo også litt racing-teknikk av Sbarro. «Det var derfor vi kalte den Aria også – vi ville bygge den lett som luft» sa en av de andre misfornøyde. Grand Prix Et nydelig skinnarbeid fant vi på innsiden, men nå var det også trukket ut, i form av skreddersydde reisevesker i skinn som var surret fast på utsiden av dørene. Var det ikke slik vi så John Steinbecks personer når de kjempet seg gjennom USA på jakt etter arbeid på sine fire hjul? Det var en annen modell der som het Triple – også ganske logisk fordi den var en 1 pluss 2 seter, med føreren sentralt i midten, og trukket litt frem i forhold til passasjerene. Mangfold Denne Lazarethen hadde en fireliters Jag på 375 hk. Regulerbare Öhlins dempere og andre slike lekre detaljer tyder på at denne mener alvor. Og så en praktfull parafrase over en av de få Ferrari 250 GTO med et karosseri som ikke så ut som Le Mans. Den hadde nesten et lite koffertrom der bak. Modellen hadde han kalt Memory, ikke minst fordi han selv har jobbet på mange av de «ekte». Den var da ganske ekte denne også. Skikkelig V12 og forgassere der foran. Hvor i all verden får han tak i alle disse gamle Ferrari-motorene. Og selvfølgelig var hans klassiske BMW 328 i barnestørrelse av enorm interesse for alle barna som av en eller annen grunn også slipper inn på pressedagene. Det er noe befriende med Franco Sbarro. Når ting blir for seriøst (segmenter, målgrupper, metaverdier, utslipp, støykrav, selvkjørende), er det bare å ta en tur opp til ham. Artikkel fra www.firmabil.no URL: |