Tourings Ferrari

Folk må gjerne ta seg av F12 – fra jeg så den første gang i Genève for tre år siden, har jeg ikke akkurat vært superbegeistret for formen.

Når jeg leser om igjen det jeg skrev etter å ha sett de første bildene, ser jeg at jeg var forholdsvis nøktern da også: En Ferrari i gamle Ferraris ånd, skrev jeg. Og han var ikke akkurat kjent for å være opptatt av det estetiske.

Spesialist-overhaling
Så har altså tradisjonsrike Touring tatt seg av denne bilen, og døpt den til Berlinetta Lusso, og skal bygge fem eksemplarer av denne forholdvis eksklusive toseteren.

Dette er nummer et-eller-annet i en serie konsepter de har vist oss i Genève de siste årene. Den jeg likte beste var Alfa-derivatet som de kalte Disco Volante – etter en av deres virkelig ikoniske historiske karosserier.

Og så hadde de selvfølgelig Mini-konseptet, bestilt av BMW til Villa d’Este i sommer. På tross av at mange åpenbart dånte av begeistring, er det fremdeles ikke noe som tyder på at den vil se noen form for produksjon.

Lange tradisjoner
Vi kan jo ikke akkurat kalle F12 Berlinetta Lusso for produksjon heller, men den oppretteholder i hvert fall tradisjonen: «Coachbuilder siden 1926» (og la meg legge til: «siden 25. mars 1926»)

For her tar de en eksisterende bil, og så gjør de enda noe mer ut av den. 

Hva er det egentlig de har gjort her? Rundet av noen skarpe kanter. Litt retro her og der.

«Vi brukte tid og energi til å sørge for at de perfekte proporsjonene kom enda bedre frem. Det er det som karakteriserer Touring Superleggera, vi ser ingen grunn til overdesigne, eller gjemme bort designelementer», sier Louis de Fabrickers, sjefdesigner for Milano-firmaet.

(saken fortsetter)

Gjennomført
For å forsøke å beskrive det han har gjort: Bilen har fått en tydeligere hoftelinje enn før. Den ser man gli naturlig over karosseriet fra hjulåpningene foran til den skikkelige, muskuløse hekken.

Den azur-blå lakken er med på å fremheve akkurat dette, men fargeskjemaet inni bruker et kremfarget bånd rundt hele den innvendige coupéen for å splitte opp det mørke blå inntrykket.

Det er masse håndarbeid her. De kraftige blå stingene på interiørmaterialene er åpenbare. Men håndbanking av aluminiumspaneler er ikke like åpenbart, ei heller all poleringen, gjort med håndkraft, for å få frem den helt spesielle overflaten.

Vellykket
Komposittmaterialer brukes i panser og de aero-detaljene du finner for å spare vekt – og, selvfølgelig, for å gi et hi-tech inntrykk.

Jeg har gått rundt bilen et par ganger, og den ser bedre ut enn originalen – det skal de ha. Og med den samme 6,3-liters V12-motoren et sted der nede, kan jo ikke dette bli galt. Jeg brukte også litt tid på Minien som sto på standen, men den etterlater meg fremdeles helt kald.

Touring Superleggera presenterer denne modellen som nok et bevis på at det er de som representerer The Golden Age of Italian Fuoriserie. Og siden det er slike opphøyde begreper vi snakker om, er det ikke noe vits i å spørre om hva dette koster.

Men du må ha med deg din egen F12 først, hvis du ønsker å kjøre ut av porten et halvt års tid etterpå i en Berlinetta Lusso.