Lange romper i Genève

Egentlig er det ganske utrolig at McLaren bruker den gamle F1 – treseteren med føreren i midten – som eksempel på at de har drevet med «produksjons»biler før. For denne Gordon Murray / Peter Stevens-bilen er så hinsides alt som lages i dag.

Inklusive det McLaren selv lager.

Samleobjekt
Ikke bare ser det bra ut, og ikke bare er bilen fremdeles en benchmark på prestasjoner, men den har jo også allerede oppnådd stjernestatus med hensyn til verdi. Ingen annen, og da tar jeg med alt av hypede Ferrarier, har vel økt sin verdi så raskt på så kort tid.

Men McLaren hadde altså tatt med seg en av sine til Genève-utstillingen for å hjelpe til med lanseringen av enda en av sine nye.

Det er nesten så jeg glemmer at den nye heter 675 LT og at den har ganske rå spesifikasjoner, for den gamlingen de også har dratt med seg er ikke en vanlig F1, men en F1 GTR. En av tre bygget spesielt for baneinnsats.

Legendarisk
Det var Gordon Murray som fant ut at det hadde vært gøy å gjøre som Bentley gjorde i gamle dager. Bygge en bil som man kjørte på landeveien til le Mans, så vant man løpet og så kjørte man hjem.

McLarens GTR vant Le Mans på første forsøk i 1995 – en av de store historiene i Le Mans folkloren, og at den ikke kjørte på landeveien skyltes bare at de ikke hadde fått skilt på den. I ettertiden har de vist seg at de tre langhekkene de bygde var helt eksemplariske på landeveien også.

Den ene, 58F1GT bor for tiden i Japan, den andre, 54F1GT, befinner seg i en veldokumentert kjeller i Brunei, mens den siste – 56 XPGT eies av McLaren-fabrikken selv. Det var den vi møtte i Genève. Fantastisk utseende, og en praktfull mørk metallisk grønnfarge.

For populær?
Men det som gjorde det hele spesielt morsomt var at Ford hadde også hentet frem en langrumpe til Genève. Også for å promovere deres nye superbil – den amerikanske GT som debuterte i Detroit. 

Men det virket som om Ford opplevde at denne bilen fikk så mye oppmerksomhet at det gikk ut over de andre modellene, i hvert fall var den nydelige røde bilen fjernet fra standen allerede andre pressedag.

Dette var en 1969-utgave av det som da het Ford GT 40 Mk III.

Ford hadde jo for lengst vunnet Le Mans med sine Mk II modeller, så egentlig hadde de ikke noe å bevise.

Sjelden begivenhet
Men Mk II i gateutgaver hadde ikke vært spesielt populær, jeg husker Fords egen pressebil sto urørt og nedstøvet og ble tilbudt alle som stakk innom for en slikk og ingenting. 

Deres Mark III, som da hadde fått et sivilisert interiør, en ny front med lykter som lyktet, og – ikke minst – en ny hekk som skulle få plass til litt bagasje, ble om mulig enda mindre populær.

Så den ble det bare bygget 7 av – i hvert fall finnes det ikke flere i dag. Ford hadde lånt en av de private som finnes - nydelig rød for sikkerhets skyld - for å holde den opp mot den fersk-fra-Motown nye GT’en.

Jeg vet ikke hva som hendte. Den var der tirsdag. Onsdag var den vekk.

Men det var allikevel en morsom forestilling, to av de klassiske lang-hekkene, samme sted og samme tid. Det skjer ikke ofte.