Endelig på plass: nye MX-5
Vi tok med den første MX-5 på norske skilter til hellig grunn: Hjulet og ‘Grava, rett utenfor Oslo. Dere har fått mye MX-5 stoff i det siste. Både på BilNorge.no og i siste BIL (som snart er ute hos abonnenter) har redaktør Skar beskrevet kjøringen, og vi vet alle at det er mange der ut som venter på den bilen som satte den klassiske roadsteren på kartet igjen for 25 år siden, og som har holdt den der siden. Den eneste grunnen til at jeg ville være på plass så fort som mulig, er at jeg ville overbevise meg selv om at Mazda har klart det igjen. Og det har de. Bare ta en faktor som vekten. Den veide under et tonn da den kom. Med alt som er lagt til etterpå av miljøkrav og sikkerhetskrav og komfortkrav, ville det ikke forundret noen om den hadde veid 1200 kg. Den veier fremdeles under ett tonn. Den første hadde det perfekte forholdet mellom høyden på pedalene som gjorde at alle vi som følte at hel-og-tå på girskift – vi som syntes synkronisering (til og med på første!) – var en komplikasjon, følte oss hjemme med en gang. Fremdeles har MX-5 et pedalsett som går uttapå selv Porsches (og egentlig er jeg vel ikke sikker på at Porsche serverer biler med clutch-pedal mer). Den første var skrapa, til og med elektrisk vindusheis var ekstrautstyr. Den nye er langt fra skrapa, men det er ikke noe overflødig her. Taket er av stoff og åpnes og lukkes manuelt – men du kan gjøre det fra setet på noen sekunder uten fare for hekseskudd. Og det er ingen femi innslag i retning av varm-luft i nakken eller tilsvarende tøv. Her er det de mest tilfredsstillende luftvirvler fra alle kanter samtidig – når du har begge sidevinduene nede. Den første hadde en motor som var spesialmodellert, med en twin cam topp som lå og brisket seg i frisk luft og fortalte at den var minst like vakker som den Ford Twin Cam som satt i Lotus Elan – bilen den første var inspirert av, eller som en Alfa Romeos dobbel-kam-motor. Dessuten hadde den spesialstemt eksosanlegg. Den lagde vakker musikk. Motoren i den nye syns ikke – det er noe vi må ofre på fremskrittets alter, men du store verden som den synger. Og konstruktørene har lagt inn sin egen lille finte, når du starter den – med separat startknapp – smeller den fort opp på noe som er vesentlig over tomgang, omtrent som når du starter motorsykkelen din og drar på gassen med en gang den tenner. Helt unødvendig, men en nydelig liten detalj som viser at her har man tenkt mer enn en gang. Og en ting til. Helt idiot selvfølgelig, men min beste LP-spiller har en arm som er så perfekt posisjonert og vektet at det føles som en hel symfoni bare å støtte hånden i underlaget, med lett krummet lillefinger, så løfte pickup-armen med pekefingeren og så legge den perfekt på plass bare ved å vri håndleddet litt. Det er som en av Michelangelos anatomi-tegninger i praksis. Det jeg forsøker å si er at selv rotasjonsbryteren til AC-anlegget (sant!) har en så innebygget presisjonsfølelse at jeg føler jeg sitter i et håndbygget skotsk hi-fi anlegg – jeg mener en håndbygget, engelsk luksusbil. Jeg tok ikke med bilen ut for å kjøre fort. Jeg tok den med at for å kjenne om den hadde den samme balansen som den første. Det hadde den. Vektfordeling 50/50 er nesten uinteressant når, for det første, vekten er så lav, og – for det andre – den er konsentrert mellom hjulene og ikke ute i hver ende. Min eneste umiddelbare innvendig – den har for mye gummi. Det var utrolig vanskelig å få den til å slippe bak, men det lille vi klarte å frigjøre av grus under bakhjulene lot seg – som ventet – meget enkelt korrigere med det perfekt plasserte rattet. Jeg tok den kjente ruta. Ut av hovedstaden. Gamle Mossevei, med Tyrigrava – nydeligere enn noensinne – og «dødsssvingen» før Hjulet (er det ikke snart på tide å få Viking-merkingen på plass igjen?) Hellig grunn for motortryner fra Torggata. Det er ganske deilig å vite at å lengte tilbake er bare tøv – man kan oppleve det her og nå. Og alle dere andre som ikke har nostalgiske fornemmelser. Hvis jeg forteller at denne bilen hadde, og har, alt det som gjorde at jeg ble glad i biler, vil dere kanskje forstå hva jeg snakker om når dere prøver en for første gang. Dessuten – må det føyes til – dette er også en førsteklasses bil for de av dere som ikke er antydningsvis interessert i biler eller nostalgisk biljåleritøv. Men som bare vil ha en blanding av greit og moro. Dessuten – tro det eller ei – er bilen blitt billigere enn den første. Da den kom, i 1990, kostet den 249.900 kroner, det tilsvarer 430.000 2015-kroner. Nå starter prisen på under 300.000 kroner. Les mye mer om den første MX-5 i BILs Youngtimerserie som kommer i nummer 11. Artikkel fra www.firmabil.no URL: |