Carl’s Cars på amerikansk

Vi har hatt en bilbok fra Haug (og Stephanie Dumont) før, Norske Bilfavoritter het den. Også en ganske misvisende tittel, fordi boken i hvert fall ikke inneholdt dèt – men veldig mye annet.

Og hva inneholder så denne nye boken? Akkurat det samme, en forholdsvis usammenhengende rekke begeistringer. 

Begeistring over å leie et vrak (åpen Cadillac DeVille, 1967-modell), begeistringen over teipa fartsstriper og feika finer på siden av store stasjonsvogner, begeistring over dørmattene (som skal være slik at man virkelig får lyst til å ta av seg cowboy-støvlene), begeistringen over benkeseter (heter det ikke egentlig sofa?) i plysj, og vulgære – så vulgære at det blir en opplevelse – interiører.

Haug bobler seg tekstlig frem gjennom mengder av det som gjør amerikanske biler til amerikanske biler, og jeg blir plutselig minnet om de gamle argumentene for hvorfor vi leste Playboy: «Det var så mange glimrende skribenter der». 

Stort format
Det var jo helt sant, og dersom du trenger et alibi for å sitte der, lett siklende, med nesten 250 sider som måler ca. 25 x 25 cm (ikke uvesentlig, mange av bildene fyller hele siden) på fanget, kan du bare fortelle om det lekne språket og alle de gode tankespinnene.

Det er ikke mange andre enn han som ville finne på å bruke ordet «følelsespunktert» om en «pinlig, ny SUV» eller dra inn assosiasjoner om postpunktstilen som en kontrast til Jeeps 1980-talls Grand Wagoneer.

Og spesielt – er jeg redd – legger jeg sånn vekt på språkdelen i denne boken fordi man ikke er vant til noe i nærheten av lesbart i vanlig billektyre. Det finnes vel ikke større floskelsamlinger enn i norsk bilspråk. Jeg tror ikke han har brukt uttrykket «breie lisser» eller «kjøremaskin» en eneste gang.

Hadde jeg vært ham hadde jeg derfor protestert sterkt mot forlagets karakteristikk av Haug som «Norges beste bilskribent». I motsetning til oss andre er det ikke biler han skriver om, men om kjærlighet og om noe som alltid fascinerer og aldri er kjedelig. 

Og jeg skal si han klarer å formidle det.

Med andre ord: også en bok for din gamle tantes lesering.

Motorer
Stephanie Dumont er åpenbart skikkelig på nett hun også. De to er tøffe, syns jeg, som åpner boken med en hyllest til – ikke store halefinner eller romrakettformede lykter, men til – motorer.

Og hun har klart å finne tegninger av innpå 40 motorer, rekkeseksere, rekkeåttere, Veåttere, sideventilere, toppventilere – hele floraen fra slutten av 40-tallet til 70-årene. Hentet fra brosjyrer sannsynligvis, nesten like i uttrykket alle sammen, noen av dem nesten banale i uttrykket, ingen av dem pranger – det ser ut som liste fra verdens tøffeste kunstutstilling.

Og hvem ellers ville fylt 10 sider med fargekart, fordi «navnene på nyansene nærmer seg dikt. Jeg leser gjerne høyt for alle som vil høre: Pale Gold, Starlight Blue og Turbine Bronze».

Balansert
Ikke å misforstå, det er ikke bare femi og fotformsko – også hardcore miljøet har masse å hente. Jeg tror han har klart å holde balansen mellom poesien og den maten man må servere dem med virkelig dilla.

Jeg har selvfølgelig mengder av innvendinger. Noen er idiotiske anorakk-type krangling som at jeg ikke begriper hvordan han kan referere til Chesapeake uten å minne om at det var på broen dit ut Ted Kennedy kjørt ut med en dame han egentlig ikke skulle hatt med – som døde av det.

Ikke skjønner jeg hva som er så spesifikt amerikansk med Gunmetal – der borte heter jo metallet faktisk Red Brass, og Gunmetal-gråfargen er da helt universell, ikke vet jeg hva sidepiper er heller, her heter det sideblåsere, men mest ville jeg krangle på betydningen av uttrykket «stuk».

Savner trucker
I min bok er stuk en tilstand, en holdning, en attitude. Moldestuket (senket, store felger), Bøllestuket (gi bort overskuddet til barn på Rikshospitalet), det er ikke noe man setter seg inn i eller kjører bort med eller «som skal ha» noe som helst. Et stuk er noe som er.

Og disse ankepunktene er selvfølgelig bare for å virke viktig.

Men la meg avslutte med å si at jeg savner Truckene – men det er sikkert bevisst å velge dem bort – eller hadde boken blitt dobbelt så tykk, og jeg savner de amerikanske bilistene: «Du er ikke tjukk. Det er bilen som er for liten».

Men vi får heldigvis et påfyll med nesten 25 norske amcars – som spenner fra en ekte woody, via «Lillegul», en skikkelig rat-car og en Cobra, til en rosa Peterbilt – og deres eiere.

Pluss at bøker er vel&bra, men når får vi Carl’s Cars tilbake?

Amcar av Karl Eirik Haug og Stephanie Dumont

• Cappelen Damm, 2015. 
• 224 sider.
• ISBN/EAN:   9788202459581
• Pris: kr. 399,-