Stor bredde hos Daihatsu
Den siste Daihatsu ble registrert i 2011 her hjemme. På Tokyo-utstillingen fikk vi se mye av det vi går glipp av. Nå skal jeg ikke påstå at en D-Base bygget av Legoklosser er et stort savn, men jeg har vondt for å forstå hvorfor ikke den nye D-Base, med fabrikkens, og ikke Legos, spesifikasjoner har noen plass i det norske trafikkbildet. Ekstremt kompakt (3,4 x 1,5 x 1,5 meter), men akseptabel plass på innsiden. En lystig motor på 660 ccm, med automat for dem som ikke gidder, men med en superpresis kasse for dem som liker å velge egne utvekslinger. Og et forbruk på 0,25 liter/mil. Der blir det ikke plass til mye CO2. Og det er verdt å ta med at den ser virkelig bra ut. Det er ikke mye galt med den nye Copen heller, ikke fullt så snacksy som den nye toseters Kei-bilen fra Honda riktignok, men absolutt en stor attraksjon i klassen under MX-5. Men de bilene som satte virkelig farge på Daihatsu-standen i år var de tre boksene. Vi kan jo begynne med Hinata, siden det er den som virker nærmest produksjon. Det er en typisk Kei-boks, med antydning av motor som stikker ut foran, men alt er egentlig konsentrert om den store kassen som romme alt det interessante. Deg og meg og resten av følget. Her er midtstolpen fjernet slik at dørene åpner som om du er på vei inn i en ballsal. Og interiøret er så fleksibelt at alle de fire setene kan orienteres slik at det ser ut som om dere alle sammen sitter på førte benk og ser ut. Move Conte heter den Daihatsu-modellen som selger sterkest i dette segmentet nå. Hinata sies å være klar til å overta – men kanskje med midtstolpen på plass igjen, dessverre. Tempo er en konseptbil som er basert på Hinata, og i Tokyo var den utstyrt som en gatemat-bil. Størrelsen og den antydede svingradiusen ga inntrykk at selv ikke i de trangeste Tokyo-smugene – og de er trange – ville de sultne hordene behøve å være uten muligheter til å hente mat hos Tempo. Her har designerne gjort gulvarealet svært fleksibelt, slik at bilen kan innredes til de fleste formål. Under salgsdisken er det et stort panel som enten kan brukes til annonsering eller til konkrete budskap til kundene. «Glutenfri pizza» for eksempel. Noriori var velferds-innsats av dimensjoner. Små dimensjoner. Fremdeles mini-box konseptet, men her var bilen bygget opp som en handicap-engel. Man så det med en gang sidedørene ble skjøvet til side, da ble det felt ned en rampe som var svært så rullestol-vennlig. Bak fantes det sågar en heis for å kunne løfte pasienter i stoler på plass, og bilen senket seg slik at gulvet lå ekstremt lavt. Interiøret kunne også foldes helt sammen. På den lille Kei-grunnflaten hadde Daihatsu funnet plass nok til to rullestoler i full utfoldelse. Det er verdt å minne om at Daihatsu også hadde klart å gjøre disse egentlig ganske kjedelige karosseriformene spennende ved hjelp av fantasifull dekorbelysning og lett oppsiktsvekkende farger. Ingen grunn til å føle seg liten fordi man bare bygger Kei. Artikkel fra www.firmabil.no URL: |