Sbarro svikter aldri

Noen der ute kan sikkert fortelle meg når Franco Sbarro begynte å stille ut i Genève.

Jeg glemte å spørre ham, jeg spurte ham bare om hvor mange prototyper eller drømmer eller konsepter, eller hva skal vi kalle dem – det er blitt til nå.

-To-tre skoleår til, så er vi oppe i 100, fortalte han.

Skoleår?

Ja, Sbarro Espera er ikke noen fabrikk eller verksted eller garasje – det er et sted der den opprinnelig italienske tusenkunstneren lærer ungdom om bilbygging.

Bokstavelig talt. Alt, fra den første drømmen blir festet på papiret, hvordan du regner ut styrke på bærearmer og chassis, hvordan du designer og bygger et karosseri, hva kjøreegenskaper er og hvor de egentlig kommer fra.

Alt er mulig
Og dersom du virkelig drømmer, lærer han deg å bygge din egen motor også.

En V16 fra åtte motorsykkel-V2-motorer for eksempel, eller en rekketolver fra fire tre-sylindrede.

Og ikke bare det, du lærer også hvordan du lager en utstillingsstand og hvordan du presenterer produkter, for hvert år står Sbarros studenter på standen i Genève, der de viser frem det de har skapt i det siste skoleåret.

Vi har allerede vist deg Maserati-motoren hans, den som satt i noe som fort kunne forveksles med en motorsykkel.

Men i tillegg hadde han først og fremst sin Miglia. Ferrari-rød og med tydelige Ferrari (550?) preg. Men ikke la deg lure av det italienske navnet og de andre italo-henvisningene. Under panseret satt en gammel Porsche 928 V8-motor med automatkasse.

Typisk Sbarro, man tar hva man har.

Noen ganger har man en Ferrari GTO-motor, andre ganger en ildsprutende gammel Maserati, og plutselig en dag har man en V8 fra Porsche der. Da er det det man bruker.

En forsiktig, åpen, grå barchetta på under 1000 kg og med en kompressormatet Jaguar V8-motor. Det nydelige, hjemmelagde 4-i-2-i-1 eksosanlegget ødela nok ikke noe for de 375 hestene.

Men det hadde ikke vært en ekte Sbarro dersom denne rett-frem beskrivelsen hadde vært alt. Bakhjulene satt nemlig så tett sammen at vi kan nesten snakke om en trehjuling.

387 x 182 x 107 cm forteller at dette er ganske kompakt, på 265 cm akselavstand.

Og så hadde vi Haze da. En Le Mans-type sports-racer, fullt på høyde med den hydrogenfyrte Pininfarina viste tre stands bortenfor. 

Sbarro fortalte at det tok studentene bare litt over to måneder – 68 dager for å være nøyaktig, men der jobber man i helgene også – fra ideen dukket opp til en fungerende bil var ferdig lakkert og tørket.

900 kg, og fem turboladede Audi-sylindre på til sammen 2200 ccm og med 300 hk.

560 elever har han hatt gjennom skolen sin nå, og det er heldigvis ingen tegn til at aktivitetene stopper opp, eller fantasien og skaperevnen tørker inn.

Faktisk kan vi vente noe helt spesielt neste år. Sbarro ble formelt seriøs i 1992 – da stiftet han Sbarro-Espera og flyttet virksomheten fra Sveits til Frankrike (EU-støtte og annen hjelp). Dermed er det litt mer orden over skolen nå enn det var tidligere.

Den fyller 25 år neste år. Regn med et skikkelig jubileum.

Og finnes det noen der ut som kunne tenke seg å være student i jubel-året, er det bare å melde seg på her.