Går som på skinner

Selv folk som aldri har opplevd dampkraft og møkkete røyk, med svarte rester fra kull ut av skorsteiner, blir fascinert av et damplokomotiv.

Selv når det står bom stille er det så masse jern og så store dimensjoner at det sier «kraft» på et språk ingen kan la være å forstå. Og med alt maskineriet liggende utenpå er budskapet helt utvilsomt.

Jernbanemuseet har mange av disse. Men de har også en kongevogn, dersom man er interessert i nydelig karosseriarbeid.

Egentlig finner du alt som fikk Norge på hjul, lenge før bilen, og som tappert har holdt ut med å holde transporten på skinner helt siden det første toget tok av fra Oslo til Eidsvold i 1854.

Men jeg fant også en annen morsom sak denne gangen. En bok jeg dessverre ikke har vært oppmerksomt på – selv om den er mer enn et halvt år gammel.

«Motortraller og Skinnebiler» av Svein Krogrund og Thor Bjerke.

Bil og skinner
Her er det egentlig like mye bilhistorie som jernbanehistorie. Selv om noen av de første dresinene – de små kjøretøyene som ble brukt til å inspisere linjene – var hånddrevne, tok det ikke lang tid før de ble motoriserte.

Boken forteller at den første bensindrevne motortrallen sannsynligvis kom til Drammen i 1901. Allerede da ser vi bilforbindelsen. Det var en Sheffield, bygget av Sheffield Car Co (senere et av Bertel O. Steens merker).

Denne – eller en tilsvarende – er oppbevart på Jernbanemuseet. Den kom fra Røros-banen i 1956.

Norsk produksjon
Den første norskbygde motortrallen kom fra Arne Holms Mek. Verksted i Levanger i 1911, og så kom bilforbindelsen for alvor i gang.

En teknisk tegner hos NSB, Danckert Krohn-Holm, hadde jobbet litt på egenhånd, bygget to motortraller som ble testet på linjene i halvannet år.

Han overlot salgsrettighetene til Norges eldste (og den gang største) bilimportør, Kolberg, Caspary & Co. Minst tre slike ble produsert, (sikkert med motorer fra KC&Co.) og solgt, forteller boken.

Men vi kan gå tilbake til vår første bilimportør, Fredrik Hiorth (en butikk hans nærmeste medarbeider, Kristian Kolberg overtok og gjorde Kolberg, Caspary ut av) og hans tidligste Wartburg, registrert som Kristiania nr. 4.

Den ble faktisk utstyrt med skinnehjul og ble brukt i mange år, fra 1902 «som draisin på Gjøvikbanen»

Smalsporet T-Ford
Etter dette boltrer boken seg i bil-på-skinner-eksempler. Smalsporet T-Ford. En bruktimportert luksus-NAG fra 1914 som ble kjøpt av NSB og ombygd i 1925 – en av de mange perlene Teknisk Museum har sagt nei til. Men bilen er heldigvis oppbevart allikevel.

En annen NAG, en 22-seters buss, ble også overtatt og gjort klar til skinnebruk, men den gikk som lokaltog på Sperillbanen. Det var også en ombygd Opelbuss som gikk på «Paradislinjen» mellom Skotterud og Vestmarka helt til 1931.

Etter det pøser forfatterne på med bil etter bil. Blant de siste: en Dodge som hadde gått som taxi på Vikersund frem til 1956. På skinner hadde den tilbakelagt 67.500 km. i 1962. Den ble erstattet av en VW T1 i 1966.

Også last
Lastebiler var også brukt, Scania-Vabis, Federal og GMC er blant dem vi finner eksempler på. Og fenomenet avsluttes med en Toyota HiLux som ble brukt av Jerbaneverket noen år i vårt århundre.

En fantastisk bok med et innhold som fortjener å komme ut. Hos meg plugget den masse store kunnskapshull, samtidig som det satte meg på jakt etter noen andre informasjoner samtidig.

Men det er åpenbart at også forfatterne lærte noe underveis. Akkurat da de avsluttet boken, dukket det opp et foto av en håndtralle. På den var det bygd en komplett Indian motorsykkel, med hjulene demontert, men som drev dresinhjulene.

Boken er på nesten 100 sider, i et format du kan ha i sengen, koster kr. 195 og den har et ISBN-nummer 978-82-9204-22-1. Men den bestilles lettest gjennom nettbutikken til http://www.norsk-jernbanemuseum.no/ som også står som utgiver.