Turbofri Ferrari

Det er fem år siden Ferrari viste oss den nye F12. «En bil Enzo ville nikket anerkjennende til», skrev vi da. Han ville nok akseptert avløseren også: 812 Superfast.

Det vil si, jeg er ikke sikker på hva han ville sagt om navnet. I gamle dager fortalte tallet i forbindelse med modellnavnet om kubikkinnholdet for en sylinder. Selvfølgelig ganget opp med 12, for å finne motorvolumet. Men her ville vi kommet til nesten 10 liters motorvolum.

I meste laget, kanskje.

Men de to andre logiske løsningene er heller ikke korrekte. Dette er ikke en 8-liters tolv-sylindret bil, og enda mindre er det en åttesylindret noe som helst.

Lange tradisjoner
Navnepolitikken hadde for lengst gått i ball da Ferraris første Superfast dukket opp. 

Det vil si, det kom Superfaster før Superfast egentlig ble et begrep. Fem spesialkarosserier fra Pininfarina, med jevne mellomrom fra 1956 til 1962, men så ble det alvor.

500 Superfast kom i 1964 – den var ikke en konseptbil, men ble Ferraris desiderte landeveisflaggskip i fem års tid.

For hva var de 500? Ganget du dem opp med tolv fikk du 6000. Men den motoren var ikke på 6 liter, men på 5. Ikke hadde den 500 hester heller, men 400.

Logikken forsvant på 60-tallet, til gjengjeld dukket myten opp. Og den er fremdeles godt bevart i Ferraris nye flaggskip.

(saken fortsetter)

Turbofri
Dette er Ferraris kraftigste landeveisbil ever, en litereffekt på 123 er rekord i denne kategorien. Og kategorien er en helt annen enn de vi finner Ferraris nyligste facelifter: GTC4 Lusso, California T og 488 GTB – de har alle Turbo. 812 Superfast er 100 % turbofri.

Men vi må vel regne med at den blir den siste selvpusteren noensinne fra Maranello.

Det er ikke bare et litt høyere slagvolum som har bidratt til å øke med mer enn 50 hester i forhold til forgjengeren. Her finner vi innsprøytningssystem med trykk på 350 bar og med variable innsugningsgeometri.

MC-verdier
Det må være en ganske god motor-mapping her. Toppdreiemoment er på 718 Nm ved 7000 omdreiinger. Men allerede fra 3.500 er 80 % av maks dreiemoment tilgjengelig. Det høres nesten kjørbart ut.

Topp effekt, som altså er 800 hk, kommer ved – og her begynner vi å snakke motorsykkelverdier – 8000 omdreininger.

Vi snakker motorsykkelverdier for aksen også: 2,9 til 100. Jeg tror imidlertid de fleste motorsyklister hadde slått av litt før de nådde Superfastens toppfart: 340 km/t.

Sa jeg 800 hester? Har vi antydninger av logikk allikevel. 800 hk og 12 sylindre. Synd – Ferrari lever på mystikk, og dette er i så fall ikke særlig mystisk.

Ingeniørkunst
7-trinns dobbel-clutch kassa er på plass, sammen med versjon 5.0 av «Side Slip» (en høflig betegnelse på drift mode) og versjon 2.0 av «Passo Corto Virtuale» – Ferraris versjon av bakhjulsstyring. Det hele koblet opp mot en servo som har ditchet hydraulikken og gått elektrisk i stedet. 

Behøver jeg nevne motor foran og drivhjul bak?

Også designen er noe oppdatert. Ferrari sier at nå skal bilen minne oss om 365 GTB4 fra 1969. Glem det, men legg til noen forsiktige aero-detaljer som blant annet skal øke marktrykket.

Siden Ferrari fyller 70 i år, og denne bilen skal debutere i Genève, kan vi vel vente oss et lite party eller to der?