Øyenstikker på fire hjul

Bunnlinjen, hvis man lot seg rive med av de begeistrede beskrivelsene vi fikk på standen, var at denne bilen var så lite aggressiv og så lite skadelig, den var faktisk aktivt sunn, at du burde ta en spiseskje av den til frokost hver dag.

Dessuten skapte standen sympati. Salgsmaterialet var fotostatkopierte propagandaskriv som var teipet fast til bilen. I et sinnssykt glætt miljø som en Genève-utstilling er, MÅ man stoppe opp ved slikt.

Super-bærekraftig
Sånn grovt sett: bilen var kun bygget av bærekraftige materialer (hva nå det måtte være), den var eldrevet, men hadde ikke behov for en eneste ladestasjon. Og der den fraktet deg forholdsvis sivilisert avgårde, renset den faktisk opp den luften den kjørte gjennom.

Dessuten så den merkverdig attraktiv ut. Søt, i litt funky 2CV-stil, med muntre farger og overflatematerialer som åpenbart ikke var bilindustriens hi-gloss variant.

Og det var under detaljbeskrivelsen av denne åpenbaringen at årsaken til navnet dukket opp. Øyenstikkeren, i dinosaur-alderen, hadde åpenbart et vingespenn på nesten en meter. Men med tiden (dårligere luft?) måtte den forme seg om i en mindre og kjappere versjon.

Den måtte gjøre seg energi-effektiv – akkurat som dagens firehjuls Dragonfly visstnok er.

Her er ett av utgangspunktene det velkjente faktum at en gjennomsnittsbil står parkert 22 timer i døgnet (eller hva det er). Og de siste timene skaper den bare tull.

Tidseffektiv
Dagens Dragonfly gjør bruk av de 22 døde timene ved å samle opp strøm gjennom solceller på taket som oppbevares i batteripakken på bare 35 kg. En times merkbart lys skaffer nok strøm til 4 kilometer kjøring.

Hele bilen, som er bygget på en lett aluminium rør-ramme, med karosseriplater laget av biomaterialer som verken ser pene ut eller lukter spesielt godt – men åpenbart er vegan-attraktive – veier bare 540 kg.

Den har sannsynligvis ikke muligheter til å gjennomgå en eneste kollisjonsprøve med noe i nærheten av heder.

Men her snakker vi mild bytrafikk.

Og selv i små byer er ikke 4 km per time sollys nok. Så bilen har også en liten 14 hesters forbrenningsmotor som leverer strøm til 15 hesters el-motorene. Uten at noen riktig visste hvor stor tanken var, eller hva den egentlig inneholdt (biodiesel?), ble jeg forsikret om at denne ville ha en rekkevidde på minst 1000 km, pluss solcelletaket.

Luftrenser
Men den virkelige store greia er bilens «Catecair», et filter som jobber hele tiden, også når bilen står stille, og som samler opp 30 til 100 kubikkmeter luft i timen som den fjerner mikropartikler fra, før luften slippes ut igjen.

Dragonfly er utviklet av noe som heter Catecar, delvis for offentlige penger, og delvis med hjelp av Tekniske institutter i både Zürich og Lausanne.

Catecar har tidligere bygget en liten raring. En 3 x 1,5 meter stor (1.45 høy) 350 kilos tung mikro-elbil med rekkeviddeangst-fordriver. 0,1 liter per mil brukte den.

Den bilen de viser nå er først og fremst beregnet som et nøkkelferdig prosjekt for utviklingsland. Omtrent alt vil kunne produseres lokalt, uansett hvor «lokalt» er hen i verden, sier de. 

Og selv om det ikke skulle bli noe av bilen denne gangen heller, skal Catecair filteret i produksjon med en gang og selges stykk for stykk. Der er ikke funksjonen avhengig av at filteret er montert på noen bil.