Traktor-mania

«Traktormuseum» sto det på POI-avdelingen av GPS’en.

Jeg har en klar leveregel – «hvis det er sjans for at det beveger seg ved maskinell kraft, så sjekk det ut».

Langt utpå bygda, opp fra en nydelig fergehavn ved Bodensjøen som heter Meersburg og noen veldig kjørbare landeveier – og så en stor bondegård. Vis meg 10 kvadratmeter klorofyll eller forsøk deg med luft jeg ikke kan se, og jeg utvikler kjapt en nervøs kløe.

Men jeg kastet meg uti det.

Først var det en lang etasje biler. Spennende biler. Mange jeg kjente og gjerne ville se nærmere på, igjen. Så enda en etasje med enda flere biler. Ikke traktor, eller antydning av hesjer i det hele tatt.

Men det var litt rart. Jeg visste jeg aldri hadde vært der før, men jeg visste at jeg hadde sett noen av bilene før. Kleinschnittgeren for eksempel – for der hadde jeg nemlig plantet mitt eget, godt skjulte signal.

Det var en tid jeg reiste rundt med lommene fulle av bittesmå maria-fly-fly figurer som jeg klistret diskret fast på vegger og vinduer og gjenstander under mottoet «Våren er kommet for å bli».

Den satt fremdeles oppi mikrobilen!

10 år etter skulle det vise seg.

Og den store, hvite kompressor-Mercedesen – et moderne, men nydelig gjenbygg av en 20-talls superbil – var jeg også helt sikker på at jeg kjente.

Ganske riktig. Det viste seg at det gamle museet til tidligere kollega Fritz B. Busch var nå nedlagt. Enka greide ikke mer, men hun hadde sørget for at den enestående samlingen hadde fått et godt hjem her i Uhldingen-Mühlhofen.

Og dermed hadde traktormuseet blitt dobbelt så stort og dobbelt så attraktivt.

Men, ikke for det – jeg kunne fint ha klart meg med traktorene alene. Hvem skulle trodd at jeg hadde klart å bruke tre-fire timer på å glane på landbruksutstyr?

Disse var fascinerende. Jeg tror de dekket alt av mekanisk landbrukstransport, dampdrevet, knottfyrt, enorme ensylindrede motorer med skipsdimensjoner. Små lette enmanns-håndbetjente et-eller-annet til de tyngste landeveislokomotiver. Fra 1800-tallet til for noen dager siden.

Og unger på sine plastikk-trå-traktorer på alle kanter. «Se mamma, der er en sånn Fendt som bestefar har».

Og vegger og gulv fulle av gamle river og separatorer og høygafler og slike gjenstander som urbanistene nå betaler formuer for, for å ha en pastoral dekorasjon i den glatte heimen sin.

Jeg beklager at for det første er ikke jeg i stand til å identifisere alle de traktorene jeg tok fikse, små snapshots av – og som jeg legger ved dette reisebrevet.

Og for det andre tror jeg at dersom jeg hadde insistert på at hr. redaktør Ringen skulle utstyre også denne bildemassen med tekst, ville han ikke rukket å komme hjem til påske.

Så de bildene er først og fremst til entertainment og ikke til informasjon og opplæring. Men du kan lære litt mer om denne attraksjonen her: http://www.traktormuseum.de