Jovisst – en Jowett!

«Jeg har hatt den i tjue år, har ofte ønsket den dit pepperen gror, og hadde tenkt å gi opp hele prosjektet. Da den endelig var klar og jeg gledet meg som et barn til å vise den frem for første gang flommet plutselig bensinpumpen over. Men vi fikk ordnet det også, så nå er den her» forteller en ganske avslappet, men åpenbart svært stolt Per S. Wiik.

Sportsbil i Norge
I gode gamle dager hadde BIL en fast gjenganger i mange år som het Sportsbil i Norge eller noe slikt.  Det var min glimrende kollega Jørgen Seemann Berg som var pennefører på det prosjektet, men jeg fikk henge med og vi hadde mange felles opplevelser i forbindelse dermed, kan man si. Og oppdaget etter hvert at i Norge fantes omtrent alt, uansett hvor underlig. Bortsett fra Jowett.

Vi hadde snusen på noe Jowett-aktig, nemlig en Bradford, varebilutgaven, og visste at Autoindustri hadde solgt et snes Jowett Javelin på femtitallet, men kombinasjonen stål/aluminium kan være ganske dødelig – for aluminiumen. Vi fant i hvert fall ingen.

Skjult i garasjen
Hva vi ikke ante – ingen andre heller for så vidt – var at Wiik hadde en slik i garasjen. En ganske sliten en. «Jeg kjørte den hjem da jeg hadde kjøpt den i England og jeg er glad det gikk bra. For det viste seg etterpå at av de fire jekk-punktene var det bare ett som var så noenlunde. Resten var papp».

Hans historier om engelske konstruksjoner og om nøkler som aldri passer til boltene og om hvordan ting åpenbart var improviserte løsninger her og der er sånne som vi som har skrudd tommer kjenner ganske godt til, og som dere andre nok vil finne ganske underholdende.

Men bilen er superinteressant, konstruksjonen var den mest progressive man fant i England etter krigen – sier en Bristol-fanatiker som meg, – den var på mange måter en Volkswagen konstruert på den riktige måten.

Særdeles moderne
Ekstrem lett vekt, ekstremt rommelige inne i et ekstremt selvbærende strømlinjekarosseri, som i motsetning til Bobla var utstyrt med fire praktiske dører. Torsjonsfjærer hadde de begge. Mekanikken var en særdeles moderne fire-sylindret boksermotor, men plassert slik som Porsche burde ha gjort hvis han hadde vært litt smart, foran. 

Og vi snakker en bil som var i storserieproduksjon i 1947! Ikke en gang amerikanske fabrikker var like kjappe til å komme opp med konstruksjoner som var nye, rund baut.

Sjefdesigneren het Gerald Palmer (han endte opp som konstruktør av MGAs twin cam motor) og på Jupiter-prosjektet hadde han med seg Eberan von Eberhorst som hadde vært sentral bak Auto Unions Grand Prix biler før krigen og som nå hadde hjulpet racerbilprodusenten ERA før han finpusset Jowetts to-seters sportsutgave av Javelin.

Dette, og mye mer (klasseseire på Le Mans, snaue 1000 slike produsert før det hele raste sammen i 1954, en bråta spesialkarosserier som ble bygget på den, men originalen ble faktisk tegnet i god tid før Jaguars XK 120) satt Wiik og leste i et klassisk-bil-blad i England - og så fikk han jommen nesten samtidig se en annonse for en slik bil.

W for Wiik
«Jeg var på forretningsreise der og ringte til en kollega som bodde ikke så langt unna selgeren – et kombinert museum og bruktbilbutikk – og ba ham se på bilen og prute og kjøpe den. Han så vel ikke godt nok, og prutet nok ikke så veldig, men han kjøpte den».

Wiik fikk registrert den med en gang han kom hjem, hvis du lurer på registreringsnummeret så er kanskje ikke W’en noe stort mysterium, men tallet tilsvarer postnummeret til Son – gjett hvor han kommer fra. «Biltilsynet hadde bare noe å utsette på lykteinnstillingen, og det har jeg tenkt å gjøre noe med nå.»

Det er mye annet han har gjort, og fått gjort, underveis også, men det skal vi nok komme tilbake til. Jeg ser slett ikke bort fra at dette kan bli et nytt – «etter lang tids opphold og etter øredøvende etterspørsel» - innslag i Sportsbiler i Norge-serien.

Foreløpig er dette bare for å slå fast at visst har vi en Jupiter også i Norge, med så tett det er mulig å komme den originale lakkfargen, og med original krom, samt eierens egensnekrede rattkrans og dashbord.  Og en innsats fra Karosseri Makeren i Moss som det virkelig står respekt av.

Det er mange juveler på Classic Car Show på Hellerudsletta disse dagene, men denne er blant de aller juveleste.

Pluss, altså, at den bekrefter vår evige nestensannhet om at «Alt finnes faktisk i Norge».