En hyllest til gamlefar

Tillat meg å bli litt selvbeskuende her, men for å skjønne hvorfor noen kjøper en Mercedes Geländewagen må man komme litt under huden på både eier og bruksmønster.

La meg derfor presentere: En uke i livet med Mercedes G-wagen!

Mandag – G-wagen til G-moen:
Bilen skal hentes på Lørenskog mandag. Jeg er på vei til Gardermoen og lanseringen av nye BMW 5-serie Touring, og tenker å plukke opp Mercedesen på turen. Jeg plukker opp en kollega fra et annet medie i nærheten av kontoret vårt på Skøyen, og legger i vei i ettermiddagsrushet ut av byen.

Bilen står naturligvis klar på Lørenskog, og dørene låses opp med et solid klunk. Dette høres nesten ut som dørene i et lite hvelv. Den samme følelsen får man av dørene generelt. Den mekaniske lyden i dørlåsene, klikket og dunket når dørene smelles igjen – man må faktisk bruke litt makt for å få de helt igjen.

Jeg kaster et blikk bak i varerommet – dette er en varebil, tross alt – og utbryter umiddelbart «oi, den er mindre enn jeg trodde!».

Jeg har noen planer for hva jeg skal bruke denne bilen til de kommende dagene. Mer om det «til helgen».

Ut av Lørenskog klarer jeg å kjøre feil, og for å unngå å havne i den verste køen er jeg fristet til å ta en snarvei over marka. Det er jo en G-wagen, den er jo bygd for offroading, men jeg klarer styre meg.

På motorveien kan vi endelig begynne å få litt følelse på hvordan denne bilen oppfører seg. Det er ingen utpreget motorveibil – til det støyer det for mye og styringen har så mye slakke rundt senterpunktet at det nesten er komisk.

Men faktisk syns jeg den er bedre enn den moderne GLS-modellen til Mercedes, som på sin side oppleves som den kjører på en pute overalt.

- Det er som å kjøre med konstant mild vannplaning, beskriver jeg GLS som – til min kollegas nikkende anerkjennelse.

G-wagen er ganske stiv.

Tirsdag - parkeringsbekymringen:
Det er godt utpå kvelden på tirsdag før jeg ser G-wagen igjen. I 22-tiden på en parkeringsplass på Gardermoen står den trofast og venter. Ikke at andre biler vil finne på å stikke av, liksom, men å se G-wagen stå der ute er omtrent som gjensynet med en gammel hund.

Litt rufsete, litt sigen i øya – men utømmelig med sjarm.

Etter mange timer i nevnte 5-serie Touring er det merkelig å klatre opp i en bil. Sitteposisjonen i G-wagen er slettes ikke verst. Det krevde litt fikling og justering over tid, men når jeg først fant god-punktet, satt det veldig godt.

I går var jeg usikker på hvor god denne bilen er å kjøre over tid – i kveld tenker jeg at jeg fint kan krysse kontinent med den, uten å plante hjulene på asfalten en gang.

Ut av parkeringsplassen på Gardermoen betaler jeg i bommen, og skal lukke vinduene. Ikke auto-funksjon? Nei. Knappen har to knepp for å indikere autofunksjon, på alle vinduene, men ingen av dem har det faktisk.

Slike anakronismer skal jeg finne flere av.

Jeg kommer hjem til Grünerløkka, og innser fort at jeg bare kan glemme å finne gateparkering. Så sent på kvelden er alle hull tettet. Greit nok, jeg parkerer gjerne i garasjeplassen jeg leier litt nedi veien, men jeg vet at den garasjen ikke har veldig god takhøyde – og en G-wagen er høy.

Jeg sjekker vognkortet, men der står ikke bilens høyde – bare lengde og bredde. Hvorfor ikke høyde også?

BilNorge kommer til unnsetning. Nybildatabasen avslører at G-wagen er 195 cm høy. Makshøyden i garasjeanlegget er 200 cm.

Jeg håper virkelig at ikke en sprinkler eller et ventilasjonsrør er montert noen centimeter for lavt!

Jeg kjører inn, og for sikkerhets skyld åpner jeg takluka for å kunne se hvor mye – eller lite klaring – jeg har. Virker som om entreprenørene har gjort jobben sin.

Problem 2: Ryggekameraet. Det er ikke det at G-wagen er særlig uhåndterlig. Tvert imot. De helt rette sidene og overraskende beskjedne dimensjonene (den er 1 centimeter lengre enn en Passat stv., for eksempel) gjør det ganske enkelt. Men jeg liker ryggekamera. Parkeringspresisjonen blir faktisk bedre med det.

Ryggekameraet er plassert over bakdøren, og i skjermen ser jeg ikke stort annet enn reservehjulsdekselet. At kameraet har en hengerfestefunksjon er bare morsomt. Hva gjør den? Jo, zoomer inn på nevnte deksel.

Anakronisme 2.

Onsdag – aktivitetsdagen:
En helt ordinær dag på kontoret skal krones med sesongens første runder rundt Sognsvann. Dette blir onsdagsaktiviteten fremover. Fotball mandag og fredag, løping på onsdag.

Ikledd ullundertøy og treningshansker legger vi i vei langs grusstiene. Det som egentlig var tenkt å være en tre-runder, ble kortet ned til intervalltrening i stedet. Minst like høy puls, og raskere gjennomført.

Tre varmegrader og sludd i lufta? Joda, det var jo 10. mai, tross alt …

Igjen er G-wagen en trofast hund som står og venter. Jeg klatrer våt og fæl baki varerommet og skifter ut av den møkkete shortsen, inn i tørre bukser og sko. Lykke.

Og G-wagen er lun og god. Som treningskamerat? Helt glimrende.

Torsdag – slipsdagen:
Arbeidsdagen er langt fra over når jeg kjører hjem fra Skøyen i fire-tiden. Jeg rekker ikke mye mer enn å komme meg hjem, lage middag og skifte klær før jeg skal ut igjen.

Anledningen? Åpningen av Porsche Classic Center i Son. Antrekket? Slips-basert.

Med mine peneste sko klatrer jeg opp i førerstolen atter en gang. Kontrasten fra gårsdagens våte opplevelse i treningstøy kunne ikke vært større.

Men det føles minst like riktig.

Under åpningen i Son står ordføreren i Vestby på scenen, og åpner med at han ikke tør si hva han selv kom kjørende i (en BMW, for ordens skyld). Jeg derimot, har ingen kvaler med å kunne fortelle hva jeg har nøkkelen til.

Det er ikke slik at jeg går rundt og skryter av bilen jeg kjører – men selv i Porsche-kretser anerkjennes og respekteres en G-wagen.

På vei hjem fra et veldig vellykket arrangement tenker jeg at jeg veldig gjerne skulle kjørt noen av lekkerbiskenene Classic Centeret hadde å by på – men de ville i lengden i beste fall komplimentert en G-wagen, ikke på noe vis erstattet den.

Jeg ligger i godt driv på motorveien, slår på tråden til min mor og lar meg imponere av lydkvaliteten i Harman/Kardon-anlegget – både til musikk, radio og telefoni.

Fredag – kampdagen:
Som nevnt spiller jeg fotball. Sammen med noen kompiser har vi startet et nytt lag (innenfor et godt etablert idrettslag), og må derfor finne oss i å spille i 8. divisjon.

Sesongens tre første kamper har gitt to seire, en uavgjort og formidable 20-6 i målforskjell. Så på vei til Jarmyra, hjemmebanen vår, er det ikke rart jeg føler meg litt uovervinnelig bak rattet i G-wagen.

Sola skinner, fotballskoene ligger klare i bagen, det er fredag kveld og alt er på stell.

Vi taper. 2-1 mot Årvoll 2. Det er bittert. Målene imot er unødvendige, men det er lite å få gjort noe med det i etterkant.

Tilbake i G-wagen er stemninga fattet. ØHIL 2 skal reise seg igjen.

Lørdag – campingtur:
Gårsdagens skuffelse på eget kunstgress må ristes av. Det er klart for å komme seg ut av byen, finne på noe helt annet og klarne tankene.

Tur-klærne er på, og som alle andre habitter jeg har ikledd meg denne uka, er også dette midt i blinken for G-wagen. Alt passer i den bilen – uansett hva man gjør, hvor man er; G-wagen fyller rollen.

I Askim plukker vi med oss litt mat og en engangsgrill, før de fjernere strøk av Haldenvassdraget skal få besøk.

G-wagen parkeres bak noen felte trær, og lørdagskvelden fylles med grilling og titting utover Rødenessjøen før den rundes av under en dyne i varerommet på bilen.

Jeg er 172 lang, og klarer akkurat strekke meg om jeg ligger diagonalt. Baki varerommet ser jeg at knappene for baksetevarmen fortsatt er i døra. Enda en pussig greie, dette er jo en varebil ...

Akkurat som koppholderen festet i midtkonsollen på passasjersiden: Et slags basketballnett, bare tett i bunnen.

Med ei lita glipe på det ene bakvinduet er det behagelig temperatur hele natta gjennom.

Søndag – realiseringsdagen:
Den lune temperaturen i bilen gjør at jeg er fristet til å kaste meg uti den speilblanke Rødenessjøen. Men jeg er for pinglete, det er for kaldt. Det begynner dessuten å regne, og det er like greit å pakke sakene og komme seg hjem igjen.

Med regnet som treffer den bratte frontruta har jeg denne uka midt i mai opplevd omtrent hele værspekteret man kan forvente av en norsk vår. Fra strålende kveldssol til sludd og slaps.

G-wagen har ikke så mye som hevet et øyenbryn. Dette er barnemat. Den har svelget alt jeg har kastet mot den.

Treningstur i sludd. Porsche-arrangement i slips og fine sko. Beroligende atmosfære etter fotballsesongens første tap. Solid tak over hodet på campingtur i Østfold.

Denne bilen gjør alt.

Mandag – Thanksgiving Day:
Takk for denne gang G-wagen. Du har forsynt deg med 77,47 liter diesel – og enda var det en del liter igjen på tanken da jeg fylte – og du har forsynt meg med en kjøreglede kun G-wagenister ordentlig kan forstå.

Den ser ut som en gammel bil, den kjører som en gammel bil – det er en gammel bil.

De eldste er fortsatt best. Takk, G-wagen.

--