S definerer klassen

Mercedes S-klasse er kanskje den mest «Mercedeske» av alle Mercedeser. Flaggskipet som skal være ledestjerna (bokstavelig talt) for design og teknologi.

Derfor er det kanskje ikke rart at det er nettopp S-klassen som får æren av å introdusere rekkesekserens comeback for Mercedes. Den høyt aktede motorkonfigurasjonen forsvant for mange år siden, men da Mercedes bestemte seg for å utvikle en helt ny motorserie, ble millionene pumpet inn i utviklingen av en modulær rekkemotor – med sylindertall fra tre til seks.

Det er nok i hovedsak denne modul-tankegangen – ideen om at tre-, fire- og seks-sylindrede motorer deler sylinderspesifikasjoner, at fireren i praksis bare er en avklippet sekser – som er grunnen til at rekkesekseren nå gjør sitt comeback.

Rent pragmatiske grunner, altså. Men det er lov å kaste litt nostalgi inn i bildet også. Sånn for entusiasmens skyld.

Så, det viktigste spørsmålet: Hvordan er den nye sekseren?

Vi starter med en S 500. En modellbetegnelse som tidligere betød skikkelig V8-er er nå plutselig en treliters rekkesekser (åtteren heter nå S 560). Med to turboer yter motoren 435 hestekrefter, så det er ikke mangel på power akkurat.

Vi kan først gjøre det så enkelt som mulig: Dette er et herlig kraftverk! Med rødmerking så vidt over 6000 er det ikke en utpreget turtallsmaskin, men den drar godt gjennom hele registeret og er akkurat så silkemyk som en rekkesekser skal være.

Lydbildet er naturlig nok tynnere enn i åtteren, men det er ikke noen ulyd i sekseren. Litt turboplystring er mulig å høre om man går av gassen på litt høyt turtall, men det er lov.

Vi hopper deretter inn i en S 400d. Den modulære tankegangen strekker seg nemlig ikke bare opp og ned i sylinderantall – men også på tvers av drivstoff. Det er nemlig samme blokka i dieselmotorene som i bensinmotorene nå.

Det første bekjentskapet vi stiftet med den nye motorserien var nettopp en diesel: Den nye to-literen som debuterte i E-klassen i fjor.

Den imponerte oss da, og i sekserform imponerer den enda mer. 700 Newtonmeter er herlig i en bil som S-klasse. Akselerasjonen er uanstrengt, og til og med lyden i denne motoren er bra. Ved tomgang høres den ikke – ved fullt pådrag har den noen bass-drag som faktisk er litt barsk.

Hva med resten av bilen?
S-klassen har fått en overhaling også utover de nye motorene. Nye lykter og oppgradert multimedieanlegg er kanskje de største endringene rent visuelt – der sistnevnte er hentet fra E-klassen.

Det betyr skarpere grafikk og nytt grensesnitt sammenlignet med utgående S-klasse.

Det nye grensesnittet betyr også nytt ratt, med to små berøringsfelt som fungerer som «piltaster» for hver sin skjerm; instrumentskjermen og multimedieskjermen.

Dette fungerer på samme måte som i E-klassen. Med andre ord: Etter fem minutter med tilvenning sitter det godt i fingrene.

Den største nyheten her er at cruise control-pinnen Mercedes har brukt i en mannsalder er fjernet, og erstattet med knapper på rattet – ifølge Mercedes fordi «amerikanerne ville ha det sånn».

Jeg må innrømme jeg foretrekker den gamle pinnen – det blir veldig mange knapper på rattet med den nye løsningen.

Men slike bagateller ødelegger ikke det faktum at S-klassen fortsatt er både ledestjerna til Mercedes, og også standarden for biler i denne klassen.

Litt mer skuffende er det at Mercedes ikke har tatt større steg på den autonome fronten. De mener oppgraderingen til S-klasse har «den største teknologiske oppgraderingen noen Mercedes-modell har sett», men det er ikke særlig mer å finne her enn i E-klassen.

Mercedes kaller selvkjøringsgraden på S-klassen for «Nivå 2 +», men når nye Audi A8 kommer om noen måneder er den allerede på Nivå 3.

Sjekk ut hva nivåene innebærer her 

Likevel: Mercedes S-klasse er fortsatt bilen de andre strekker seg etter når det gjelder luksus og komfort, og opplevd velvære både i for- og bakseter.

S-klassen er mye mer enn bare en rekkeseksers gjenfødsel, men i denne midtlivsoppdateringen er det ikke tvil: Det er sekseren som står i sentrum, og jeg digger den.