En vinterdrøm

Hvem sa at USA kun består av strake veier og 90-graders kryss? Det kan ikke ha vært noen som har vært ved kysten av California. Litt vest for Malibu slynger Mulholland Highway seg ned mot kysten, med svinger tettere og trangere enn et europeisk fjellpass.

I hvert fall virker de trange når det amerikanerne ser på som en liten pickup, ombygd til buss, skal forsere samme sving i samme øyeblikk – i motsatt retning.

Heldigvis sitter jeg bak rattet i en kompakt sportsbil, en av mine absolutte favoritter faktisk. Jaguar F-Type er en bil som snakker til meg på en måte som de aller færreste andre biler klarer. Jeg vet ikke om det er katten i sprang på rattet, det ekstremt førerorienterte dashbordet eller bare utseendet som gjør det. Sikkert alt på en gang.

Men ikke bare er dette en kompakt sportsbil – den har også fått den minste motoren så langt plassert under panseret på F-Type.

En 300-hesters bensinmotor høres jo ikke så dumt ut i en såpass liten bil, men for en modell kjent for hylende V6-motorer og ultrabarske V8-ere, er det en viss overgang å finne en 2-liters firer foran torpedoveggen.

Sentraleksos
Hvordan fungerer så det? Kort sagt glimrende.

Forventer du et bjeff fra eksosen som i andre F-Type-utgaver når motoren fyres opp, blir du skuffet. Men så fort vi legger ut på landeveien er det fortsatt den skikkelige F-Type-følelsen som umiddelbart kommer.

Det tjukke rattet har mye tilbakemelding, og siden bilen utelukkende er å få som bakhjulsdrevet utgave er det mulig å leke seg litt med hekken også.

Fra det store, sentralt plasserte eksosrøret i stussen klinger lyd som isolert er ganske behagelig. Den smeller og freser litt på høye turtall, men har en dempet karakter ellers – ikke noe firesylindret skriking som man kanskje kunne forventet.

Og kjøreegenskapene til denne bilen er kanskje de beste av noen F-Type – muligens SVR unntatt. Den nye motoren er såpass lett, at vektfordelingen har flyttet seg merkbart bakover. Det gir en front som er mye lettere, og det merkes gjennom styringa, men aller mest gjennom bilens lyst til å kaste seg gjennom svingen.

F-Type 2.0 glefser etter svinger «som en pitbull etter barn», som Øystein Sunde så elokvent beskrev garasjeporten sin.

Ingenting å frykte
Taket er felt ned og solen prøver febrilsk å snike seg inn mellom solbrillene og capsen på vei ned mot Stillehavet.

Veiene her er blant de fineste jeg har kjørt. Oversikten er god, asfalten er jevn og bilen er herlig.

De som fryktet at en 2-liter i F-Type ville gi en utvannet og tam F-Type må tenke om igjen. Faktisk er dette en renere, mer kjørevennlig bil enn noen av de andre F-Typene. Det kan være fristende å spørre seg hva som gjør en F-Type verdt så mye mer enn en Mazda MX-5, og rasjonelt sett kan det naturligvis være vanskelig å forsvare.

Men dette er ikke en rasjonell bil – det er ikke en MX-5 heller. Og de ekstra kreftene, utseendet, motorlyden – alt dette er med på å gi F-Type en egen aura.

Klisjeen om at dette er «alt man trenger på norske veier» holder vann her. Om det er en ting som gjør 2-literen vanskelig å anbefale, er det at V6- og V8-erne gir en betraktelig dypere opplevelse rent lydmessig.

Om ikke det er av bekymring, er F-Type med 2-liters motor en liten perle.