Prøvekjørt: Ladbar Range Rover

Hva er dette?
Med et 13,1 kWh batteri under gulvet og stikkontakt i grillen er P400e-utgavene av Range Rover og Range Rover Sport merkets første ladbare hybrider.

Rekkevidden på ren strøm er oppgitt til 51 kilometer – men dette er fortsatt en veldig tung bil, så jeg tipper det skal ganske optimale forhold til for å få til det. Vår lille testrunde langs kysten av California ga ikke noe endelig svar på dette.

I tandem jobber en 2-liters bensinmotor på 300 hestekrefter (den samme som i den nye 2-liters-utgaven av F-Type) med en 116-hesters el-motor, som til sammen yter maksimalt 404 hestekrefter – derav navnet P400e; petrol + 400 britiske hestekrefter + e for elektrisk.

Dette flytter den svære bilen fra 0-100 kilometer i timen på 6,8 sekunder (6,7 for Range Rover Sport).

Fungerer en 2-liter i en så stor bil?
Ja, det gjør faktisk det. Putrer man rolig av gårde, hører man ikke særlig til bensinmotoren. Automatikken tar seg av styringen mellom el- og bensin-drift på en forbilledlig måte. Gi full gass, og det høres at det er en liten motor under panseret, men det føles ikke puslete eller «feil» på noen måte.

Bilene vi kjørte – en Range Rover og en Range Rover Sport – var begge prototyper, tydelig annonsert med tekst på både dørsider og bakluke. I drivlinjen merket vi ikke så mye til det, det var andre ting som ikke fungerte som det skulle. Adaptiv cruise control og kjøling i setene, for eksempel.

Men dette vet vi fungerer bra i andre RR-modeller, så det var nok bare uferdig programvare i våre prototyper («95 prosent ferdige», ifølge en lokal representant).

Den svære, røde knappen i midtkonsollen er en nødstoppbryter – du vet, sånn i tilfelle prototypene skulle finne på noe virkelig tull. Det gjorde de altså ikke.

Har de gjort noe mer med bilene, de ser litt freshere ut?
Det er godt observert – for de har fått en aldri så liten facelift, faktisk. Fra utsiden er det vanskelig å spore nyvinningene, men i interiøret har det skjedd en del.

Fra Velar har løsningen med tre skjermer fått plass. En instrumentskjerm (som RR og RR Sport også har hatt tidligere), en større og skarpere hovedskjerm og en helt ny sekundærskjerm under hovedskjermen.

Sekundærskjermen tar seg av klimaanlegg, kjøreinnstillinger og den slags, og kan også vise telefon- og medieinfo om ønskelig.

Løsningen fungerer ganske bra, godt hjulpet av to store fysiske hjul som tar seg av justering av temperatur, setevarme og -kjøling og veksling mellom kjøremodi. De forskjellige funksjonene styres ut av innholdet på skjermen.

Men dette er fortsatt en skikkelig RR, vel?
Frykt ei, for Range Rover klarer fortsatt klatre seg opp og forsere seg gjennom de utroligste steder. En egen offroadløype satte bilene på milde prøver, og de klarte seg uten særlige svetteperler i panna.

Dette var løyper Land Rover selv hadde preparert, så om bilene ikke klarte dette ville det vært mildt overraskende – men av alle bilprodusenter som skal la oss «teste» offroad-egenskapene er det nesten bare Land Rover som virkelig tar i, sammen med noen ytterst få andre.

Også på asfalten oppleves begge RR-modellene som de alltid har gjort. Range Rover som et lokomotiv, svært og stødig, konge på veien, her-kommer-jeg-holdning.

Range Rover Sport er på sin side langt mer førerorientert, med fastere styring og lavere sittehøyde.

Kanskje kunne Sporten hatt nytte av litt bedre tuning av eksosanlegget, for den 2-literen kan faktisk høres ganske raff ut, men alt i alt oppleves både RR og RR Sport som godt egnet for hybridifisering.

Stillegående, sofistikert og stilig – det er slik Range Rover skal være, det.

*: LWB-utgaven (lang akselavstand)