Prøvekjørt: Ny Land Cruiser

Mange biler må sies å være for «de spesielt interesserte». Og på noen måter er også Toyota Land Cruiser det. Det er neppe tilfeldig at du velger å legge ut over 600.000 kroner for en varebil som i praksis er en rammebygd SUV med baksetene lagt igjen på garasjegulvet – du vet liksom hva du går til når du velger en Land Cruiser.

Men litt av magien til Toyotaen er at man egentlig ikke trenger forholde seg til lavgir, rammekonstruksjon og drøye offroad-egenskaper. Den fungerer like godt for de som vil ha en solid doning å trekke hestehenger, kjøre mellom byggeplassene med deler og utstyr eller en ungene-har-flyttet-fra-gården-vi-kan-kjøpe-to-seter-men-trenger-en-praktisk-en-bil (jeg nominerer dette som uoffisiell hashtag for Land Cruiser).

Og alt dette i relativ luksus.

For i toppmodellen snakker vi ventilerte skinnseter, navigasjon, JBL lydanlegg, treverk på rattet (jeg sier ja, takk!), radar-cruise … Ja, alt man forventer å finne i en moderne bil og litt til.

Hadde Toyotas infotainment blitt erstattet med Lexus sitt, kunne dette like gjerne vært nettopp en Lexus.

Det skal kjøres
Men vi er ikke i Namibia for å trykke på en multimedieskjerm. Vi skal kjøre bil – og det gjør vi virkelig. 75 mil gjennom et landskap så annerledes og så variert at man nesten ikke tror man er på vår egen planet til tider.

Opp inntørkede elveløp, over fjellandskap 1000 meter over havet, langs Atlanterhavet på saltveier og i 120 på grusveier bred som en norsk motorvei.

Det er pussig, men jo fortere det går på grusveiene jo mer komfortabelt er det. Kjører jeg i 50 kjenner jeg hver en stein jeg forserer, i 70 bare rister det litt jevnt – mens i over 100 er det som om bilen «flyter» oppå grusen, selv om den har godt nok grep i dekkene til å ta de slake kurvene.

Og Land Cruiseren bare gjør jobben, uten et klynk.

Hva er så nytt på denne Land Cruiseren? Det er ikke en helt ny modell. Dette er derimot andre omfattende ansiktsløfting av J150-generasjonen som kom allerede i 2009.

Både interiør og eksteriør har fått seg en solid overhaling – etter min smak til det bedre på alle punkter.

Under skallet er derimot alt som det har vært, og det er helt greit. 2,8-liters-dieselen består, med 177 hestekrefter og 450 Newtonmeter. En 6-trinns automatgirkasse med fornuftig utveksling (ca 1500 omdreininger i 100 km/t i øverste gir) gjør jobben, og egen lavgirserie er selvfølgelig en del av Land Cruiser-pakka.

Kravler seg ut
På teknologifronten har Toyota MTS fått en overhaling. Multi Terrain Select jobber nå i tandem med «crawl control», som kan kjøre bilen på egen hånd i vanskelig terreng. Det fungerer overbevisende godt.

MTS minner en del om terreng-systemet vi finner i Land Rover, hvor man med et hjul på midtkonsollen velger hvilket underlag det kjøres på. I Land Cruiser spenner det over gjørme/sand, løse steiner, såkalt mogul-terreng (jevnt ujevnt terreng, tenk kulekjøringsbakke), stein, og jord/stein.

Nøyaktig hvordan systemet skiller mellom alle (særlig siden tre av de inneholder «Rock» i beskrivelsen) skal jeg ikke begi meg ut på å forklare, men i grove trekk handler det om å forberede ESP-en, diffene og girkassa for underlaget som venter.

Det viktigste er at det fungerer – og det gjør det virkelig. Steder jeg overhodet ikke tenkte var kjørbart ble forsert som den enkleste fartshump, og selv ultrafin sand gikk greit. I hvert fall for oss som ikke valgte å stoppe midt i sandbakken for å fotografere. Hei, slepetau!

Andre nyheter inkluderer oppgradert 360-grader kamerasystem som hjelper til som «spotter» i terrengkjøring (men som godt kunne hatt bedre oppløsning og kvalitet på bildet), flere førerstøttesystemer (aktiv filholding fungerer dårlig på grusveier uten markering ...) og forbedret TPMS (som også måler dekktrykket i reservehjulet. Fiffig).

Grovt sett har Toyota beholdt alt som var bra med Land Cruiser, og oppgradert det visuelle og teknologiske. Helt riktig gjort, med andre ord.