Et tempel for Unimog-legenden

Unimog er en genial idé. En fordelingskasse i sentrum – stive aksler, hengslet på midten foran og bak drivaksler i begge retninger, og en motor foran. Og sørg for all del for å få høy nok bakkeklaring!

Så kunne du lage verdens enkleste påbygg, sørge for kraftuttak overalt og en toppfart på 50 km/t slik at du hadde lov til å bevege deg på landeveien.

Dette var oppskriften som Heinrich Rössler skisset ned i notisboken i desember 1945. Så fikk han en liten produsent som het brødrene Boehringer til å bygge den – de fikk ferdig 600 stykker før de ga opp i 1950 – de hadde vel ikke kapital til å investere i dette som utviklet seg til en kjempeforretning.

Daimler på banen
Daimler lå bak hele tiden og ventet – de hadde ikke lov til å bygge 4x4 biler så tidlig etter krigen, men i 1951 gikk de inn og flyttet produksjonen til sin fabrikk i Gaggenau.

Som var en bastion i Daimler-historien. Benz & Cie holdt til i Mannheim, men de trengte å utvide og fikk muligheter til å overta en annen bilfabrikk i Gaggenau i 1907.

Etter krigen var det problemer, og allerede i 1919 reiste Benz-folk fra Gaggenau til Daimler i Stuttgart for å snakke om samarbeid. 

Daimler hadde det akkurat like tøft, de kjempet også for å overleve, men det tok allikevel fem år før fusjonsavtalen ble undertegnet den 8. mai 1924. Selve fusjonen fant sted 28. juni 1926.  (Verdens eldste bilprodusent? Daimler Benz AG? Virkelig?)

Nytt liv
Den eneste forskjellen i Gaggenau var at man skiftet varemerke.

Men så startet altså Unimog-tiden, og det er vel det dette produksjonsstedet er mest kjent for i dag. Helt frem til produksjonen ble flyttet til den store lastebilfabrikken i Wörth i 2003 har dette universalverktøyet vært produsert der, i utkanten av Schwartzwald. I et antall av 320.748 (pluss en del MB-Trac).

Så satt man og koste seg da, og feiret fem-årsdagen for Unimog Klubben i Gaggenau. Utrolig hva man kommer på ved slike anledninger, denne gangen kom man på at et museum kanskje hadde vært en idé.

Da visste man ennå ikke at den 2. august 2002, presis 12.00 ringte bjellen for den absolutt siste Unimogen fra Bygning 44. 107 års Gaggenau-tradisjon for nyttebilbygging var avsluttet.

Kjempedugnad
Men man visste åpenbart at museum var gøy – og på helt privat, lokal basis jobbet man seg frem til en formell virksomhet, Verein Unimog-Museum e.V. som dro i gang med å kjøpe jord – nok til å bygge en terrengbare også, planlegge bygg og få det hele opp. Spadestikk nummer en i mars 2005, åpning 3. juni året etter.

Jommen hadde de ikke penger nok til å dekorere med en stor skulptur på utsiden også, 7 meter høy og 2 tonn tung Red Loops – kanskje viser det løypa til en typisk Unimog – bilen som klarer alt?

Museet er et skattkammer, og herlig uorganisert. Det er åpenbart stadig spesialutstillinger her, men det virker som om hver gang det har vært noe slikt, blir noen av gjenstandene stående tilbake.

Det finnes bilder fra de første årene da det virkelig var god plass rundt eksponatene, og du kanskje kunne fotografere hele bilen med et 50 mm normalobjektiv. Nå nytter det ikke en gang med en normal vidvinkel – det er biler overalt.

Men oppslag og informasjoner nok til at du kan følge hele historien.

Opplevelser
Og utenfor kan du enten sitte på med, eller bli opplært i kjøringen av, noen store Unimoger.

Selv brukte jeg tre timer der, på tross av at jeg ikke akkurat hadde god tid (du får mer fra den turen i BIL nr. 4 som er i postkassen eller i kiosken om en ukes tid).

Og jeg er faktisk blitt så Unimog-frelst nå at jeg ikke lenger kommer til å assosiere ‘Mog eller ‘Moggie med klassiske Morgan, men med dette tyske universalinstrumentet.

Du finner museets omfattende hjemmeside her, og dersom du er mer interessert i Unimog i Norge, så ikke gå til importøren, Bertel O. Steen, men gå rett på Normog på Fetsund som over mange år har utviklet seg til å bli en slags importørens forlengede arm. Ingen hjemmeside, men mye på Facebook.