Minner om Sjahen

Jeg leser er lang bok av en gammel, god forbindelse, Ermanno Cozza.

I mange år var det han som åpnet døren til fabrikken og lempet bilnøklene over til entusiastiske unge skrivere når de besøkte Maserati-fabrikken. 

Han begynte der på femti-tallet. Etter mange år som mekaniker i de mest spennende jobbene, gikk han over til kundeservice, og etter at han ble pensjonist er det han som har hatt ansvaret for fabrikkens utrolige arkiv.

Fra race til kunde
Nå har han skrevet en selvbiografi – det er nesten ikke et eneste glossy bilde der, men for en historie. Og like før jeg dro til Genève var jeg kommet til Sjahen av Persia og hans 5000 GT Touring Coupe.

Riktignok hadde Maserati vunnet Formel 1 mesterskapet i 1957, men Sportsvognmesterskapet, som var verdt mange flere penger, for der kom kundene og kjøpte bilene, hadde de tapt etter noen småkatastrofer i Venezuelas Grand Prix.

Det verste var at to av de 450S som krasjet allerede var solgt til kunder som ventet på levering.

Så endret formelen seg for 1958: da ble maks slagvolum satt til tre liter, og Maserati satt der med gulvet fullt av ubrukelige 5-liters V8-blokker. Samtidig gjorde nye bensinbestemmelser Formel 1 uaktuelt for dem, og de ventet forgjeves på penger for en rekke biler sendt til Argentina etter at Peron ble kastet.

Maserati måtte trekke seg fra sport, fabrikkens eiere, Orsi-familien, hadde solgt unna masse eiendom for å holde fabrikken flytende, men 3500 GT modellen til den nyansatte sjefingeniøren, Giulio Alfieri, var i ferd med å bli en suksess og man begynte å få noen ideer om hva man kunne bruke alle disse blokkene til.

Kickstart
Men det var Reza Khan Pahlavi, Sjahen av Persia, som kickstartet det hele. Han var svært imponert etter en prøvetur med fabrikkenes testsjef Guerino Bertocchi, men kunne tenke seg noe som var enda verstere. Det var han som foreslo en GT-modell basert på gamle 450S.

Det ble til chassisnummer 103.002, Sjahen-av-Persia Maseratien. 

De to første var nesten identiske, basert direkte på 3.500 GT-chassiset og med nesten rendyrket racingmotor. Og samtidig som den første ble levert til «Påfugltronens» besitter, «kongenes konge» og «Ariernes lys» i Teheran, ble en lignende stilt ut på bilutstillingen i Torino.

Nøyaktig 60 år siden.

Begge disse to hadde karosseri fra Touring Superleggera, og denne historien er dagens Touring så stolte av at de har feiret jubileet med en ny Sciàdipersia. De viste den i Genève, med masse hype rundt jubileet.

Hva de imidlertid ikke fortalte var for eksempel at deres karosseri til de grader ble så mislikt at av de totalt 34 bilene som ble bygget mellom 1959 og 1965, var det bare to til som ble bygd av Touring.

Det mest populære var Allemanos, designet av Giovanni Michelotti. Det ble 22 av dem. Frua bygde 3, Monterosa 2 og en hver fra Bertone, Pinin Farina, Ghia og Michelotti.

Så derfor en spesialutgave fra Touring. Som viser seg å være så lite dramatisk som en ombygget utgave av dagens Maserati GT.

«Halvfabrikata»
Du kjøper en ny Maserati, den med 4,7-literen på 454 hester, og leverer den til Touring i Milano.

De bytter ut det meste (bortsett fra dørene kan det nesten se ut som), og du får den tilbake som en custom built Sciàdipersia. Hvorfor er ikke helt enkelt å forstå. Den er verken pen eller dramatisk – men den er jo annerledes da. Og det skal visstnok bare lages ti slike.

Så hvis du liker den markerte fronten, den schvære bakruten og den skimrende C-stolpen som fortsetter over hele taket, så vel bekomme.

Det er en del smarte, horisontale detaljer her som får den til å virke ekstra lav, og polert aluminium finnes i mengder. Orient Night Blue er navnet på den spesielle blåfargen – selvfølgelig.

Dessuten får du et spesielt interiør med skinn fra Foglizzo «med en spesiell aroma, utviklet for bruk i Tourings biler!»

Og overalt dukker det opp henvisninger til 60-års jubileet. Greit nok at Sjahen kom med sin gode idé for Orsi og Alfieri en gang de møttes i Rimini i 1958. Men verken den i Torino eller den i Teheran var klare før i 1959.