Denne kommer neppe i historiebøkene

Det er ofte sånn at når en glad optimist med bilprodusent i magen står på standen sin i Genève, som han har betalt masse penger for, og viser frem drømmen sin, som han har satt seg i bunnløs gjeld for å få bygget, hører man høflig på den ene vanvittige påstanden etter den andre – med et høflig, men litt spørrende, javel? som reaksjon.

Sånn hadde jeg det da jeg traff unge Achille Corbellati.

Kunstnere og smykkemakere
Han hadde på forhånd sendt ut en flammende pressemelding, noe med verdens raskeste eller verdens sterkeste eller no’, men hadde også startet med at «vi kommer fra en familie kunstnere og smykkemakere».

Jeg var ikke i stand til å finne noen smykke-familie med det navnet, men smarte Brede, han som redaktører YrkesBil, fant frem til en beskjeden gullsmedforretning i San Remo.

Jeg printet ut siden og tok den med til standen og hadde ventet noe overstrømmende i retning av «Å ja, det er der. Åssen fant du det? Grunnlaget for hele den vakre familiehistorien vår.»

Det eneste jeg fikk var en tåkete historie om at en grandtante, eller no’, hadde drevet dette for lenge siden.

Selvgjort
Like lite konkret var resten av historien. Han hadde gjort alt selv, design, konstruksjon, den eksepsjonelle firekamrede luftfjæringen.

«Hvor var den bygget»? «Vi» hadde bygget den!

Hvor kom ni liters biturbomotoren fra? Hvor kom de 1800 hestekreftene fra? Hvor kom de 2350 Nm fra, og hvor kommer den transakselen fra som skal overføre alt dette til bakhjulene?

Det vet jeg fremdeles ikke.

Og hva er det med dette karosseriet som gir minimal luftmotstand, men samtidig sikrer aerodynamisk stabilitet slik at bilen kan nå fantastiske 500 km/t? «The fastest road jewel of the world».

Ikke åpenbart.

Uferdig
Ikke aner jeg hvordan arbeidsplassen ser ut heller – selv om den skulle reflektere juvelerkunst av ypperste kvalitet. Bilen var nemlig ikke ferdig så dørene lot seg ikke åpne.

Men jeg vet han er utdannet ved Brookes Universitetet i Oxford, der han gikk ut for godt og vel to år siden. Etterpå har han jobbet med Missile, som han har døpt bilen.

Men to år har åpenbart ikke vært god nok tid. For i tillegg til alle opplagte informasjoner som manglet, var bilen åpenbart uferdig også i det ytre, og liknet veldig lite på de renderingene han hadde sendt ut før utstillingen.

Men han påsto han skulle være på plass med en komplett bil til Top Marques i Monaco i mai - “der vi skal møte alle de folkene som vil bli kjent med oss og vår hypercar».

Jeg veddet en tier med ham på at det kom han ikke til å klare. 

Ikke noe kunne vært hyggeligere enn om jeg tapte den.