I pose og sekk

Hva er dette?
Porsche Cayenne dukket for første gang opp i 2002, og satte umiddelbart i gang en verdensdekkende brekningsrefleks. Av og til kan det jo være slik at noe er lite pent i utgangspunktet, men så kommer det seg over tid – se for eksempel BMW E60, en bil slaktet for sitt utseende i sin samtid, men som i ettertid har vist seg å være innertier. Slik er det dog ikke med Cayenne. Stygg da, verre nå. (Og for de som virkelig ønsker seg selv vondt, sjekk ut RUF-derivatet kalt Dakara. Herlighet …)

Men det er mange somre siden førstegenerasjon Cayenne gikk heden, og i kjølvannet har både andre og tredje generasjon dukket opp. Det er nettopp generasjon tre vi har med å gjøre her, og utseendemessig har den funnet sin form.

Personlig syns jeg fortsatt det er for mye forsøk på å få en 911-look på den svære bilen, men særlig bakfra syns jeg Cayenne har fått en egen snert. Den heltrukne lysstripa på bakluka er jo ikke annet enn snasen.

Og akkurat nå er det hybriden det skal dreie seg om, døpt Cayenne E-Hybrid. Ladbar og ettertraktet – ikke minst i Norge.

Hvorfor så ettertraktet?
Jo, som vi vet er jo generelt alle biler med stikkontakt ettertraktet, og nå som Porsche nærmest er mainstream, selv i Norge, er det liksom ikke noe skummelt å legge halvannen million på bordet for en Zuffenhausen-doning. Riktignok er startprisen så vidt over 1,1 mill – men en Porsche uten ekstrautstyr er som en pizza uten saus og ost, så halvannen er nok ikke langt unna reell gatepris for de fleste.

Legg til at hybriden blir den billigste Cayenne-utgaven i Norge, så skjønner vi fort at det kommer til å gå noen Cayenner her på berget – så mange som vi får fra fabrikken i Østerrike, for kvotene til Norge er relativt små, og selges ut på et blunk.

Får de en skikkelig doning, da?
Så absolutt. De heldige som venter på en Cayenne E-Hybrid har ingenting å frykte. De fleste har kanskje erfaring med Cayenne fra før, og vet at den er fabelaktig å kjøre – men de som kommer fra andre SUV-merker vil få seg en positiv a-ha-opplevelse i hvordan Cayenne er å kjøre.

Ingen SUV-er i denne størrelsen er så god å kjøre som Cayenne. Punktum. Styrefølelse er stort sett et ukjent element i denne typen biler, men i Cayenne finnes det – men skru av den aktive filholderen om du er glad i å ratte selv. Den blir i overkant hissig for alt annet enn rett-frem-kjøring.

Hva med drivverket? En Porsche verdig?
Under panseret finner vi en 3-liters V6-bensin med en turbo plassert midt oppi rommet mellom sylinderbankene – såkalt «hot-in-vee»-konfigurasjon. Porsche-nerder vil kanskje legge merke til at dette er en annen motor enn i V6-hybriden av Panamera, og det er fordi Porsche mener at 3-literen er bedre tilpasset den mer avslappede kjørestilen som passer Cayenne.

Girkassa er en tradisjonell (men lynrask!) momentomformer i Cayenne, mens Panamera har en PDK-kasse – begge med åtte trinn, riktignok.

Identisk er derimot den elektriske biten. En 136-hesters elmotor er montert mellom bensinmotor og girkasse, og i hekken sitter en 14,1 kWh batteripakke (rundt 11 kWh netto, siden den aldri går under 15 og aldri over 95 prosent).

Dette er nok til 44 kilometer elektrisk rekkevidde, men det er målt etter NEDC-metoden, så rundt 30 er nok mer realistisk. Bilens lader om bord tar imot 3,6 kW, men en 7,2 kW-lader er en mulig option.

Akkurat det kan by på problemer senere, men foreløpig har det liten betydning i praksis.

De to motorene jobber godt i tandem, og selv om det er litt uvant å kjenne at bilen girer selv i ren el-modus (i hvert fall om man er litt vant til å kjøre ren elbil) er hele opplevelsen ganske sømløs.

Når høyre-pedalen trykkes ned i gulvteppet drar de to motorene bilen fra null til hundre på fem sekunder blank, og selv bare med elmotoren i drift skal bilen klare samme øvelse på rundt 6,7 sekunder. Med andre ord: Du er ikke dømt til å tape lyskryssdueller selv om du vil kjøre til jobb på bare strøm.

Hva med interiøret?
I kjent Porsche-stil er det dominerende inntrykket en høy midtkonsoll som løfter seg mot dashbordet og multimedieskjermen. Foran rattet sitter et instrumentpanel med tilsynelatende tradisjonelle fem-klokke-design, men det er bare turtelleren i midten som er analog. Den er flankert av to lekre skjermer, hvor særlig den til høyre er veldig innholdsfleksibel.

Min favoritt der er å vise kartet der – spesielt med Google Earth-bilder – men her får man detaljert bil- og reise-status også om man heller ønsker det.

Materialkvaliteten er fabelaktig, og de berøringssensitive knappene er jevnt over OK å bruke. Den store hovedskjermen er veldig fleksibel, men det er en fordel å bruke litt tid på å sette seg inn i alle funksjoner og undermenyer – for de er det mange av!

Alt i alt …
… en Porsche med «noko attåt». En Cayenne som både er tålelig grei å se på, fantastisk å kjøre og også mulig å kjøre elektrisk noen mil av gangen. Vi endte på et totalforbruk på ganske nøyaktig literen på mila i løpet av en 25 mils løype, med hyppig veksling mellom de forskjellige kjøremodiene.

Får man ordentlig Porsche-følelse av Cayenne E-Hybrid? Ja.