Hva er det med sisu?

Jeg husker fra min egen oppstart – folk som «Curre» Lincoln var blant dem som satte Finland på kartet som en nasjon med baneførere.

Glem rally. Der har finnene alltid vært på topp – ofte klin gærne – men forklarlig. Dårlige veier, langt mellom folk – selvfølgelig opparbeidet de en egen evne til å kjøre fort i skauen.

Men bane. De har jo nesten ikke hatt antydning til baner selv, men i forhold til folketall og baneforutsetninger er det vel ingen som har hatt så mange med i Formel 1 som Finland?

I hvert fall ikke så høyt oppe. Jeg mener: hvor er Norges tre verdensmestre i Formel 1?

Direkte sammenlignbart, spør du meg.

Jeg sa Curre – eller Curt Richard Lincoln. Verdensmester ble han ikke, men han hadde en datter, Nina, som ble gift med verdens eneste posthume verdensmester Jochen Rindt.

Datteren deres, Natasha, ble senere en av Bernie Ecclestones nærmeste medarbeidere

Vi snakker med andre ord: «midt i miljøet».

Keke, eller Keijo Erik Rosberg, var den første finnen som kjørte verdensmesterskapet på alvor.

At han ble verdensmester i 1982 er mindre viktig enn at det var han som virkelig innførte cool i Formel 1. Røyken i kjeften med en gang han spratt ut (alt er relativt) av bilen.

En som ganske tydelig aldri egentlig var i form – men også en som hadde kondis nok til aldri å si nei til en fest.

Men skikkelig seriøs da han sluttet bak rattet og ble manager for blant andre Mika Häkkinen og J.J. Lehto. Vi kan vel også gå ut fra at han tok seg av sønnen, Nico – enda en verdensmester, men han var blitt tysk statsborger da.

Hvilket ikke akkurat minsket F1-interessen på finsk TV.

Men tenk på Rosberg den eldre. Mellom 1978 og 1981 var han en vits på resultatlistene (men ikke i pressen – der tok han skikkelig plass). To resultater med poeng var alt han klarte på disse årene. Så flyttet han til Williams, og i 1982 ble han verdensmester – etter å ha vunnet bare ett løp. 

Konsistent – heter det.

Og la oss ikke glemme Leo Kinnunen før vi går videre – den første finnen i Formel 1 overhodet, men det var i Interserie med Porsche han virkelig satte spor etter seg.  Mesterskapet ble hans i 1971, 1972 og 1973.  Folk som har kjørt Porsche 917 på alvor har min dypeste respekt.

Karrieren til Jyrki Juhani Järvilehto – like greit at han bare kalte seg J.J. Lehto – ble ikke strålende i Formel 1. Han kjørte for Onyx og fikk prøve seg hos Benetton, uten at det etterlot seg noe særlig – men folk som har sittet i vinnerbilen på Le Mans to ganger må man ta av seg hatten for.

Den andre Rosberg-protesjeen Mika Häkkinen hadde derimot en helt annen karriere. Verdensmester for McLaren i 1998 og 1999.

En ting er at han gjorde seg bemerket med det tøffeste come-backet ever. Ved kvalifiseringen til sesongens siste løp i Australia, 1995, knakk et hjul på bilen hans og han gikk sidelengs inn i Brewery – raskeste svingen i Adelaide.

Han var dau – trodde alle. Skallen var knust, luftveiene blokkert og han var full av innvendige blødninger.

Han gjennomgikk de største operasjonene der ute på banen – for noen TV bilder, det var ikke alltid mannskapet klarte å dekke til med lakener de holdt høyt oppe, før han ble kjørt til hospitalet der han befant seg i kritisk tilstand i nesten to måneder.

Foran neste sesong trente han i Bali hvorpå McLaren sjekket ham ut på Paul Ricard tidlig i februar. I begge de to første løpene i 1996 sanket han poeng. Han endte det året på femteplass.

Da han tok Michael Schumacher i det Belgiske Grand Prix i 2000 – de passerte Ricardo Zonta på hver sin side av den rullende veisperringen – glemmer ingen som så det. Det vil nok forbli et av høydepunktene i Grand Prix historien for evig.

Men det er ikke sånt jeg husker ham for. Det var hans lakoniske humor de få gangene han gadd å snakke med Formel 1 journalister under pressekonferanser og briefinger.

Han måtte være sponsorenes verste mareritt – og la veien helt åpen for Kimi Räikkonen. Ikke uten grunn kalt Ice Man.

Kimi-Matias Räikkönnen kom til Sauber i 2001 under litt merkelige omstendigheter. Den dag i dag skjønner ingen hvordan han klarte å få den nødvendige Superlisensen. Han hadde tross alt ikke gjort mer enn 23 løp i lav-klasse ensetere.

Han gjorde det så bra at ryktene gikk allerede da om at han var på vei til Ferrari for 2002-sesongen, men de samme ryktene (selv var han akkurat som nå – han sier jo ingenting) fortalte at på tross av at racingsjef Jean Todt hadde kjempetro på den unge finnen, og til og med likte ham, ville han ikke love at Kimi skulle få lov til å konkurrere med Michael Schumacher.

Noen annenfører-rolle ville ikke Kimi ha – og det hører man fremdeles tydelig når ting ikke går hans vei. Så da ble det i stedet til at han erstattet Häkkinen hos McLaren – med en viss suksess kan man si.

I 2007 fikk han plassen til den nypensjonerte Michael Schumacher hos Ferrari. Under et visst press, kan man si, det var 20 løp siden hans forrige seier. Men han vant debuten og endte sesongen med et verdensmesterskap under beltet. Uten et smil og uten en eneste festlig kommentar.

Men Finlands tredje verdensmester!

Alle kan se at selv uten flere VM enn det ene, er mannen akkurat like relevant i dag som noen av de andre ungdommene – og i øyeblikket ser det ut som han får fornyet med Ferrari neste år også.

Jeg skal ikke påstå at han har det som skal til for å ta enda et VM – jeg bare sier at han har alt som skal til for å være sportens kuleste.

Hans korte forbannelser over radioen, og han selvsikre steinansikt enstavelses kommentarer under de obligatoriske intervjuene har gjort ham til denne bransjens mest ikoniske person.

Han er vel den eneste av dagens utøvere jeg vil savne når han en gang gir seg.

Jeg kan ikke si det samme om Valtteri Bottas. Jeg ante vel egentlig ikke en gang hvem han var da han gikk fra Williams til Mercedes i fjor, med en eneste første startposisjon på merittlisten sin etter fire sesonger.

Med Mercedes er jo situasjonen en helt annen, og med den bilen ville han jo kunnet bli Finlands – utrolig – fjerde verdensmester, hadde det ikke vært for en kollega fra Stevenage, Hertfordshire som hadde fått en radiostyrt bil av farens sin da han var seks.

Men selv uten Bottas – bare se på denne statistikken (jeg tror jeg har telt opp riktig):

England er jo bilsportlandet fremfor noen – de leder selvfølgelig med åtte verdensmestre.

Men de beste andre landene: Australia, Tyskland og Brasil bare tangerer Finlands tre. Italia og Østerrike ligger etter, Italia og Frankrike ligger veldig langt etter – og Frankrike fikk faktisk sin ene etter at Finland hadde fått sin første.

Den type statistikk blir alltid feil – hvem var det egentlig Alain Prost kjørte mot, for eksempel – men allikevel: Hva i all verden er det med disse finnene?

Det kan da ikke bare være Sauna og Sisu?