Honda på batteri

Litt annerledes er nok uttrykket ja.

Selvfølgelig var det ingen som hadde ventet noe som til de grader var et kosedyr, som den bilen som ble presentert for halvannet år siden. Og sports-coupéen som fulgte rett etterpå var, forsto de fleste av oss, enda lengre unna det som ville bli produksjonsbilen.

Det vi først og fremst har mistet er de store hjulene med de utrolige felgene, vi har mistet de to dørene som var hengslet i bakkant. Og vi har mistet et karosseri som var nesten helt sømløst. Det som så ut som det var formet fra et såpestykke.

Hjulene på produksjonsbilen er selvfølgelig på salgbare standard-mål nå. Hele bilen har fått en størrelse slik at den kan ønske fire personer med normale mål og fasonger velkommen inn. Det betyr blant annet fire dører – ingen hengslet i bakkant.

Og det betyr at den er høyere enn konseptet, derfor har de lakket taket i en farge slik at det nesten forsvinner i bakgrunnen, og gir hele profilen en følelse av at det ender i noe veldig luftig – over de store vinduene. 

De svarte A- og B-stolpene, med den fremover-lente, markerte C-stolpen der bak, er også en spennende optisk finte. Taket henger som en baldakin over hele bilen.

Og heldigvis har bilen beholdt de samme «søte» grafiske uttrykkene som vi så i Frankfurt, først og fremst hva angår lykter og lys. Der er den bedre enn det beste hos Smart – og da inkluderer jeg Smart-konseptene også.

Og her har jeg grunnlag for egne meninger. Jeg har nemlig vært i et superavsidesliggende studio i nærheten av Stuttgart og sett bilen, en uke før den skal presenteres for oss alle i Genève.

Jeg lover imidlertid ikke at dette blir produksjonsbilen, for fremdeles heter den prototype til fornavn. Men alle de jeg snakket med omtaler denne som markedsklar.

Det er riktignok noen detaljer «vi fremdeles jobber med» som han smilende sa det, prosjektsjefen selv, i hvert fall da vi spurte om autonomi. 

Kohei Hitomi heter han. Den forrige bilen han hadde ansvar for var Jazz, selv har han hatt to Beat, og han forsikret at han visste hva han snakket om da han lovpriste den nye bilens kjøreegenskaper.

Ken Sahara, eksteriørdesigneren, hadde ikke noe han ville rette på, sa han. Så han er i hvert fall helt klar på at denne kan gå rett i produksjon. Med sine pop-ut dørhåndtak og sidespeilfrie overflater.

Og interiør-ansvarlig, Akinori Myoui, kunne være veldig fornøyd. Han var vel den som lå tettest på konseptbilen, han har med et utvalg materialer og stoffer som virkelig burde appellere til Nytt Rom-fraksjonen.

Dessuten hadde han fått lov til å ta med seg vegg-til-vegg, eller A-stolpe til A-stolpe, skjermløsningen.

Riktignok ikke hel-skjerm løsningen til Tesla Type Tre. Her er den delt i fire, med de to ytterste som monitorer for sidespeilerstatningene. Men inne i denne bilen var vi ikke i tvil om at vi skrev 2020 – dessuten hadde vi god plass i alle setene.

Det som er litt underlig at verken ved denne spesielle presentasjonen eller i etterfølgende korrespondanse har vi fått informasjoner om noe som helst i retning av mål eller vekt eller prestasjoner.

Jeg forstår at pris ikke er bestemt ennå. Her må man se på posisjon og marked når den endelig er på plass. (Sent i år? Tidlig neste år?)

Men jeg går ut fra at akselavstand er bestemt. Den er lang og nesten ikke overheng i noen ende. Det er vel det eneste i designen vi kan kalle elbil-karakteristisk.

Jeg ville også tro at dødvekten var klar, men den fikk vi heller ikke vite. Det ble riktignok antydet en batteripakke på 200 kg, men hva det betyr i kapasitet er umulig å si, for det var snakk om en forholdsvis nyere batterikonstruksjon.

Hva det betyr i for totalvekten har jeg heller ikke peiling på.

Knærne og skuldrene mine oppfattet det som at denne er betydelig større enn en Up – jeg tror nok Polo er nærmere. Og den var såpass fleksibel i baksetet at det burde være plass til mer enn nok av det man kjøper når man er på byen.

For at dette er en bybil er det nemlig ingen som helst tvil om. 

«Ideal for everyday commuting» blir den presentert som – og der er selvfølgelig argumentet med 30 minutters lading til 80 % full, svært viktig.

Men så dukker også det opp som gjør at jeg virkelig begynner å lure.

I god tid før denne bilen var klar, den var bare kommet litt lengre enn til en glimrende idé, hadde Honda en tung, japansk delegasjon i Norge for å se på elbilmarkedet og snakke med forhandlere.

Budskapet de tok med seg hjem kan umulig ha vært tydelig nok, for det første vi fikk høre (og egentlig den eneste harde, tekniske informasjonen) da vi møtte den fremdeles hemmelige bilen nylig – og det var uten at vi hadde spurt ennå – var «rekkevidde 200 km».

Hitomi-san og jeg vet at det holder, folk kjører vanligvis ikke langt i byer. Men psykologien er veldig viktig. Og 200 km, det er up! for 100 år siden. Rekkeviddeangst og irrasjonal frykt.

Jeg håper virkelig det vil vise seg at denne bilen har så mange overbevisende kvaliteter at de vil overdøve en liten bagatell som denne.