Mazda MX-5 30th Anniversary Edition

Det er umulig å ikke først legge merke til fargen. Nesten like umulig som å komme på noe nytt, noe om dette ikonet som ikke allerede er blitt nevnt.

Her finner du våre mange tester og prøvekjøringer av MX-5

Heldigvis er denne jubileumsmodellen flink på å lokke frem førerens individuelle følelse og inntrykk av helheten. Ned til den minste detalj, hvis man leter godt nok.

Fargen ja! Den er oransje, veldig oransje. Racing Orange for å være spesifikk, og jeg ville ikke endret på det i det hele tatt.

Smilet kommer av seg selv, om ikke på utsiden, i hvert fall på innsiden når blikket raskt fanges av denne frekke kjøremaskinen. Fargevalget spiller lekkert med linjene, og står i fin kontrast til tak og felger.

Rays Engineering er velkjent i entusiastmiljøet – legender innen design og produksjon av felger, ikke minst i motorsport-sammenheng.

Her har de levert et sett ZE40, smidde aluminiums-felger i 17 tommer, noe som betyr at de er ekstremt lette men samtidig tåler vanvittig mye. Fargen, dark gunmetal, står perfekt til resten av bilen. Bak felgene skriker et par oransje calipere fra Brembo i front, og Nissin bak.

Gjennomført
Med nøkkelen trygt i lomma åpnes dørene via Keyless-systemet, og man ser med en gang at fargene gjentar seg i interiøret. Fantastiske Recaro-stoler i grå Alcantara – som går igjen på dashbordet og dør-panelene med oransje kontrast-sømmer. Lekkert! Kvalitetsfølelsen er akkurat der den skal være.

Topp-panelene i dørene er lakkert i bilens farge, noe som gir en ‘roadster-følelse’ på en måte – at eksteriøret blir med inn i kupeen. Rattet er lite men tykt, og har en oransje søm på toppen. Mazda – inviter meg gjerne på bane-kjøring!

Kompromiss til å leve med
Jeg finner meg godt til rette bak rattet – med kort overkropp og lange bein, sitter jeg helt perfekt. Men jeg savner fortsatt høyde-regulering på setene for å få litt bedre oversikt. Men igjen så bidrar dette med å få tyngdepunktet så lavt som mulig, noe jeg kan leve med.

Motoren grynter til og holder en herlig tone under kaldstart, og har en beroligende tomgang når alt har nådd riktig temperatur. Giret sjaltes inn i første med en kort og presis bevegelse.

God bakkekontakt
Kjøring i lav hastighet skjer uten anstrengelser, og man føler allerede asfalten gjennom Recaro-setene. Så langt utrolig lettkjørt og anonym, men fortsatt direkte.

Farten øker litt, og MX-5 genene begynner å skinne igjennom. Bilstein har virkelig gjort en formidabel jobb med understellet, hvor det svelger unna ujevnhetene til en gjennomsnittlig norsk sidevei, og spytter deg ut igjennom svingene.

Smilet på innsiden bryter overflaten – Mazda har funnet tilbake til røttene sine, det er det liten tvil om.

For meg føles det som om Mazda har gått tilbake to generasjoner, fra ND til NB, og samtidig gitt den en moderne innpakning. Chassis er betydelig stivere, og det kjennes. Pakken er som en symfoni mot underlaget, med en fantastisk balansert rotasjon igjennom svingene. Responsen inn imot kurver kontrolleres lekende lett uansett hvor mye weight shift du kaster på den.

Den føles litt ‘hakkete’ på gass-variasjon, noe som nok skyldes ‘drive-by-wire’ hvor gass-spjeld styres elektronisk i stedet for mekanisk. Men dette er ved ørsmå reguleringer, og ved medium til høyt turtall. Ved normal kjøring er ikke dette merkbart i det hele tatt.

Mer av alt
Turtallet ja. Effekten har økt fra 160 til 184 hestekrefter. Noe som kanskje ikke høres mye ut, men det kjennes markant! Og det er spesielt oppover i turtallsregisteret alt våkner til liv.

At rødlinja har flyttet seg fra 6800 til 7500 omdreininger skyldes en rekke forbedringer rundt og inni motoren, og er mangfoldige skritt i riktig retning for Mazda.

Så tilbake til hverdagen - sønnen min på seks har vokst opp med biler rundt seg, i alle tenkelige former og fasonger. At det bestandig har stått en MX-5 i garasjen, har også gitt en liten forkjærlighet for modellen.

Fars glis gjenspeiler seg i sønnens på vei til skolen, med taket nede selvsagt, og omveien kunne visst vært mye, mye lengre. Det regelrett hagler med kommentarer og spørsmål.

Påstanden om at «denne hadde det vært skikkelig morsomt å sladde med på bane, Pappa!», er jeg selvsagt veldig enig i. Men det får bli ved en annen anledning.