Ny bok om første Landie

Jeg så den en gang på slutten av 90-tallet. Jeg ble fortalt at den var av en viss historisk verdi, og siden den så ut som Det Komplette Vraket regnet jeg med at alt ville bli bygget opp på nytt og bare chassisplata – dersom den fremdeles eksisterte – ville bli med fra den gamle til den nye bilen.

Så feil kan man ta.

Og nå er det altså en bok på Porterpress som forteller hele den utrolige historien. JUE 477 heter boken – den greie tittelen er, du gjettet det sikkert, registreringsnummeret på bilen.

Jeg har ikke lest boken ennå, men jeg har kunnet følge bilen litt for den har vært omgitt av ekte entusiaster i The Land Rover Series One Club som stadig har kommet opp med små progresjonsmeldinger på hjemmesiden sin.

Men bare det at den igjen forsvant etter en kort fremvisning i 1998, og igjen lå på en falleferdig steinbygning på en bondegård helt til 2017, tyder jo på at det er mer enn én historie her.

Serie En-klubben hadde da også en slags foreldrerett til bilen – det var den lille lokalavdelingen deres i Essex som reddet vraket og som har lagt ned mer enn 4000 timer i gjenopplivningen.

De skriver at hvert bit ble behandlet som det var et gammelt mesterverk-maleri og at det hele skjedde under overoppsyn av sjefskonservatoren i Londons Science Museum.

Hvordan den ser ut nå aner jeg ikke, vi kan jo håpe at den er slik som det ser ut på omslaget til denne boken. Som også får masse skryt av de klubbmedlemmene som allerede har lest den.

Kanskje en komprimert versjon av bakgrunnen frister deg til litt Land Rover-lesing også?

Chassis nummer 860001 skulle egentlig gått til Kong Georg VI, men så utsatte man presentasjonen av denne nye modellen en stund og beholdt bilen på fabrikken. Det var der den fikk JUE 477.

Men i 1950 ble den solgt nordover, og gjorde jobben sin både i gruver og på jorder før den siste eieren, også en bonde, kjøpte den for 15 pund.

Han kunne ikke bestemme seg for hva det skulle bli av den – kanskje visste han heller ikke at det var mye historie der – i hvert fall ble den bare liggende.

Skikkelig fart på det nye livet ble det da klubben fikk koblet Sir Jim Ratcliffe på prosjektet.

En av Englands rikeste, med store interesser i petrokjemi, hadde han bestemt seg for at Land Rovers nye Defender ikke var mye til Defender, så han ville bygge en bil som fortsatte i Defenderens spor.

(Han har for lengst vist sin bil – det er snakk om at han skal overta Smart-fabrikken for å bygge bilen sin der).

Han fikk i hvert fall satt i gang restaureringen, men klar beskjed om at så mye som mulig av den opprinnelige DNA-en skulle bevares.

Så nå lever bilen igjen, og den og hele dens historie er foreviget i en bok, og snart lander den vel på mitt skrivebord. Og hvis jeg har misinformert slik at det er direkte pinlig, skal jeg komme tilbake og rette det opp.

Men jeg tror ganske enkelt at her har vi en av de mer spennende restaureringene fra de siste årene, uten at fabrikkens Classic avdeling står bak med sine – ofte svært jålete – ambisjoner. 

Det er klart at Land Rover, som er en av de mest betydningsfulle bilene fra etterkrigstiden, fortjener et levende eksemplar som kan fortelle hva det hele dreide seg om.